Speilvendt

Hei! Jeg har vært borte fra bloggen i det siste. All kreativitet forlot meg plutselig.. Her har dere hvert fall noen bilder fra en spasertur i nabolaget.

Etter et par dager med altfor mye vin og fanteri, ville vi ut og snuse på været. Vi gikk ut med Parc de Belleville som mål.

I gata der vi bor finnes det et veldig koselig boulangerie. Her kjøpte vi en kake til hver.

Det ser skrekkelig godt ut, men ofte blir det veldig søtt og mektig. (Her har’u FLAN, Kriss!)

Så spaserte vi videre, og plutselig fikk jeg øye på en velkjent figur (les og le!!).

Og så Eiffeltårnet da. Blir så himla glad hver gang jeg ser det. Symbolet på Paris vettu, hvor jeg BOR!! Kommer ikke over det.

Jeg ser rimelig sjuk ut. Og det er jeg og. Fyllesjuk. Paraplyen og kaninen måtte bare foreviges. Synes forøvrig han bør slutte å kalle meg ‘mon petit lapin’ min lille kanin, alle ser at jeg er GRAND!

Og plutselig; MAGI! Parc de Belleville og finfin utsikt.

Sliten Speilvendt… Vi gikk litt rundt, før vi satte oss ned og spiste kake. Søndagsgodteri!

Så gikk vi hjemover fordi det var kaldt. Vi bor i 20. distrikt.

Overalt er det morsomme ting på husveggene. Blir til at man går med hodet vendt oppover, og plutselig tråkker man i hundedritt. Paris er en skitten by!

Hjemme igjen lagde franskbeinet spaghetti bolognese, perfekt søndagsmiddag, før vi tente stearinlysene og så Punch-Drunk Love, som jeg så på kino da den kom ut i 2003 og jeg likte den så godt, men nå ni år senere hadde jeg glemt så og si alle scenene bortsett fra én (den hvor de ligger i senga og sier ting som “I just wanna smash your face, I wanna break your face with a hammer, you’re so pretty!” og “I wanna carve your eyes out and lick them, I wanna chew your chin it’s so sweet” etc.).

Så prøvde jeg å ta bilde av tattisen, som man likesågodt kan lage dum “kunst” av. Og så sovna beinet med et brak, mens mine bein sikkert kunne løpt femhundre mil om det var skikkelig krise.

Dette var veldig random føler jeg. Liker dere bildeinnlegg?

I går startet salget i Paris. Jeg var litt usikker på om jeg skulle dra i det hele tatt, siden alle mødrene i hele byen har fri på onsdager på grunn av skolefri, og jeg ikke er så glad i stress og klaustrobi. Det er forresten sikkert heelt tilfeldig at salget starter på akkurat en onsdag. Men uansett da, så kom jeg meg omsider inn til Rue de Rivoli, hvor mange av de kjente butikkene, som H&M, Zara, Pimkie o.l., befinner seg. Jeg fant fort ut at salg i Paris betyr altfor mange mennesker. Køen på H&M var umulig, både i kassa og inn i prøverommene. Pust rolig og tell til ti. Jeg endte likevel opp med en silkemyk, dristig og varm faux fur fra en fasjonabel butikk jeg ikke husker navnet på.

Jeg elsker den. Den er så myk, så myk. Kunne ønske jeg kunne moseklemme meg selv! Føler meg litt stiligere enn ellers, og det var jo planen for 2012. Jeg er så lei av å gå kledd som en sliten barnehagetante. Fra nå av skal jeg bare kjøpe dritkule plagg.

Men…

bilder jeg tok til en ny header/privat.

…gjett hva han dere vet sa om min nye materialistiske kjærlighet? At det ser ut som om jeg har skutt min egen sau og tredd den over huet…

PS. Takk for morsomme, interessante historier om legene deres. Det virker som om mange er til dels misfornøyde med legenorge, mens andre igjen er superfornøyde. Jeg tror legene vil behandle oss bedre og gi oss mer hjelp om de blir bedre kjent med oss. Ikke at vi kan be de ta en kaffe med oss…
PS2. Jeg ble veldig overrasket over at så mange likte matinnlegget! Han andre ble hvert fall veldig glad. Kanskje vi lager en egen matblogg?

Matblogging? Åh herreguuuuuuuuuuud. Dere kjenner jo meg. Men så er man jo i Paris med en matelskende mann… Samtalen mellom oss ved åttetiden i går gikk sånn her:

Jeg: Can I take some pictures while you’re cooking?
Han: Yeah, can we put it on your blog?
Jeg: *ser bare dumt på ham*
Han: Aw, come on!! It would be fun!!
Jeg: Hahaha.
Han: Can we do it, pleeeeeaaaaase?!?!? Think about your Norwegian readers, they’re probably cold and hungry and then they can have a taste of sunny life if they want to!?

Åååh, han har sånne puppy eyes som er umulig å motsi. Så ble det matblogging da. Egentlig bare fordi maten var så sinnsykt digg! Dere vet jo at jeg helst spiser knekkebrød til middag, ettersom min interesse for mat er lik null. Jeg synes matlaging er det kjedeligste og mest tidsunødvendige (hvis det er et ord) som finnes… Men denne retten er så enkel å lage at til og med jeg kan klare det.

Noen av ingrediensene, samt to glass med Pastis (om man er to på kjøkkenet), som man drikker mens man kokkelerer, på ekte fransk vis,/photo_private

PASTA + PESTO DE LA CASA (det vil altså si hjemmelaget pesto) FOR 2, tar ca. 20 min.

Ingredienser:
1 fedd hvitløk
20 gram fersk basilikum
50 gram pinjekjerner
80 gram parmesanost
Olivenolje
250 gram penne pasta

Then: Kok pasta. Kutt hvitløken i pittesmå biter. Putt hvitløken, basilikumbladene og pinjekjernene oppi en bolle. Sleng over revet parmesanost og litt olivenolje. Mos det sammen og bland det med pastaen. Legg det på tallerkenen og riv litt mer parmesan over, og kanskje litt salt og pepper. Et voila!

Illustrasjonsbilder:

Italiensk luksus i hverdagen.

Sånn, da håper vi alle at franskbeinet er fornøyd, og så sier vi takk og farvel til matblogging 4ever!!!! (Men serr, prøv det da, beste pastaen jeg har spist hvert fall.)

Er det noe jeg gjør så sjelden jeg kan, så er det å gå til legen. Jeg gidder liksom ikke å bruke tid og penger på noe som sikkert går over veldig snart. Jeg har så og si aldri store problemer, det pleier å gå i halsbetennelser og forkjølselser som leges av halsdrops, smertestillende og baljer med te. Men nå har jeg altså vært hos en fransk doktor.

Han tok i mot oss begge to tidlig en lørdags morgen. Siden jeg ikke snakker særlig fransk, og hvert fall ikke har mulighet til å beskrive magerusk og vond skulder, så var det tryggest å bli med min bedre halvdel til fastlegen hans. Så der satt vi foran en liten, rund og solbrun lege med et stort smil og kritthvitt bomullshår på hver side av den blanke skallen. Franskbeinet pleide å gå på skole med sønnen hans, så de snakket først om løst og fast, mens legen viste fram bilder av både sønn og barnebarn.

Deretter snakket vi om de forskjellige problemene våre. Legen tok seg god tid til å spørre, lytte og grave fram riktig diagnose. Han undersøkte oss en etter en. Ingen hastverk, selv om flere pasienter ventet. Til slutt skrev han opp en lang reseptliste til hver av oss, før han tok seg betalt. Jeg hadde fått låne helsekortet til franskbeinets bestemor, så jeg betalte null komma niks!

På apoteket fikk vi medisinene våre, en hel pose hver, og nok en gang, siden jeg hadde helsekortet til a bæssmor, betalte jeg kun rundt 3-4 Euro, egentlig 17. Beinet hadde medisiner for 70 Euro, men betalte rundt 20. Før pleide alle medisiner å være gratis, men siden helsesektoren sitter i gjeld opp til øra, tar de seg nå betalt for en del saker, som for eksempel Ibux. Dette er noe mange franskmenn ikke er særlig fornøyd med…

Så.. med det magiske helsekortet, betalte jeg circa 30 kroner for en halvtimes legebesøk og fire esker styrkedrikk, noe som sikkert ville kommet opp i 500 norske, hvert fall! I tillegg fikk vi kjempegod service hos legen. Følte at han virkelig hørte på oss og tok seg tid til å finne ut hvor problemene lå.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg føler at norske fastleger ikke har tid til noe som helst, at det er om å gjøre å behandle så mange som mulig på en dag. Jeg har blant annet vært hos tre forskjellige leger opp gjennom årene i Oslo, for å få fjernet en føflekk, men til og med hos hudlegen gadd de ikke fjerne den… “Nei, du får så stygge arr” var svaret der. Men den franske legen, derimot, la merke til den under undersøkelsen og mente den burde fjernes -uten at jeg hadde bedt om hans mening en gang!

Så nå lurer jeg litt… Hva slags erfaringer har dere med norske leger? Føler dere dere ivaretatt?

Den sjiraffen skal jeg ri på!

Det har virkelig vært fint å vandre rundt i Paris sine julebelyste gater. Det er ikke sjelden jeg nesten har gått på tryne av fascinasjon av alle de glitrende bygningene her. Jeg går med hodet vendt oppover, ser dere. Husene her er av fransk kvalitet, noe jeg liker mæget godt. Hvem liker vel ikke franske balkonger og vakre utskjæringer? Lysene har svidd hull på hornhinnen, netthinnen og sikkert helt bak til synsnerven, blendet meg for alltid. Jeg ser ikke for alt det vakre, lekre og smekre.

Mamma: Ingenting overgår gågata på Lillehammer med julelysene og den knitrende snøen under skoen.

Eiffeltårnet, selve symbolet på Paris. Reist i 1889 av 300 sterke mannskropper, som en del av feiringen av hundreårsdagen for den franske revolusjonen. 324 meter høyt rager det over oss som en massiv skyskraper av beinhardt stål. Beundret og foreviget av 5-6 millioner skuelystne mennesker hvert år. Under den står jeg, over 120 år senere, kun 1,71 meter høy, reist opp og fram av skarve to mennesker, kalt mor og far, som en naturlig del av videreføringen av både gode og dårlige gener. Feiret én gang i året, til sammen 28 ganger. Beundret av en generasjon lesere, foreviget her og nå.

For en sammenligning!

Jeg har allerede tatt stor lærdom av fjorårets parisiske ferieturer og min nå nylige inntreden i den franske hovedstaden. Her er noen av mine beskuelser på la vie parisienne (psst! Det blir ikke bare pent…):

Høflighet er en plikt og trekkes fra på skatten. Bonjour, merci, de rien, au revoir og lignende er ekstremt viktig og kundeservicen og vennligheten kommer deretter.

Folk plukker ikke opp etter hundene sine! Om man ikke følger med, er sjansen stor for å plante støvletten i en diger dritt.

Høylytt kjefting på åpen gate er dagligdags. Så langt har jeg vært vitne til to slosskamper midt på lyse dagen og en hel rekke muntlige knyttnever rettet mot servicebransjen. Taxisjåførene kjefter også.

De aller fleste forstår litt engelsk, men det er lurt å spørre om de snakker engelsk først. Ofte svarer de nei. Da er det bare å druse på med engelske gloser allikevel, så får du svar på fransk. Ellers kan man jo prøve seg på fransk selv…

Undergrunnen stinker levende lik, spy og urin. Gjerne avføring også. Når været blir kaldere, kryper de stakkars uteliggerne ned i metroens mange kriker og kroker. Mange av dem tigger ved å gå fra vogn til vogn med budskap om at de er fattige, trenger en operasjon, har mista jobben etc.

Franskmenn hater belgere, tyskere og engelskmenn. Dutch jokes!

Franske flagg ser man kun på offentlige bygninger. Å ha franske flagg på egen balkong ses på som nasjonalistisk, typ nazistisk. Så jeg regner med at det ikke blir noen norske flagg her i gården. Kanskje på 17. mai? Og 14. mai, for da har jeg bursdag.

Hvitt brød er mat for overklassen, grovt brød er arbeiderbrød og for pingler. Så feil kan man ta…

Vanlig arbeidstid er fra 09-10 til 19-20. Ikke rart de trenger en drink når de kommer hjem sent på kveld. Midt på dagen har de lunsjpause på en og en halv time. Da spiser de masse god mat, og går ikke av veien for en øl eller et glass vin eller to.

Det finnes uttallige former for matbutikker her. Boulangerie (bakverk), fromagerie (ost), patisserie (kaker), supermarché (alt mellom himmel og jord), magasin de fruits et légumes (frukt og grønt), poissonerie (fisk) osv. Her finner man til og med egne butikker for fryste varer.

Man kan kjøpe en flaske god vin for 15 kroner.

På café koster kaffen mer om man setter seg ned ved et bord enn om man står ved baren.

De samles gjerne midt i uka hjemme hos hverandre og drikker og spiser til langt på kveld. Det de spiser og drikker kalles apéritif og består av mange forskjellige småretter og drikkevarer. Tapaslignende mat, bare fransk mat istedenfor spansk. Øl, vin, vodka, urteshots, gin, sherry, whiskey, you name it, they’ve got it!

Det er alltid yrende liv i gatene. Folk går på café. De handler. Røyker. Farter til og fra jobb. Travelt.

Jeg har til gode å møte en franskmann som ikke røyker.

Bonne année, godtfolk, og tusen takk for at dere fortsatt er her! Kjempekoselig å høre fra dere faste lesere igjen, ILU! Venninna mi, som har vært på besøk nå i nyttårshelga, sa at humøret du er i på nyttårsaften setter standarden for resten av året. Derfor smeller jeg til med en liten post på denne første dagen i det nye året og håper på et godt bloggår. 2012 skal definitivt bli en høydare!

Det nye året ble for min del feira med brusende champagne, stinkende ost og en leilighet full av herlige franskmenn. De ropte “bonne année” og ga hverandre de franske kyssene. Haha, jeg tvang en norsk klem på en av mine nye, franske venninner. For dem er klemming veldig intimt (wtf!?), men hun var heldigvis full og glad, så hun bare lo. Jeg skal innføre klemming i Frankrike som en hverdagslig ting. Ingenting er bedre enn en god klem! De franske kyssene kan de ha for seg selv.

Jeg så ikke en eneste rakett på himmelen, første gang i livet.

I 2012 skal jeg:

1. Innføre klemming som en hverdagslig ting i Frankrike.
2. Fortsette neglebitstoppet (siden 11. desember 2011, den dagen jeg dro til Paris).
3. Skrive mer.
4. Bli en flinkere fotograf og lære meg mange nye photoshoptriks.
5. Ha en samtale på fransk.
6. Bli lommekjent i Paris.
7. Få meg fransk bankkonto og telefonnummer.
8. Forstå mer.
9. Bli stiligere.
10. Være snill.

ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆØØØØØØØØØØØØØØØØÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅH, kål, bål, rømme, øl, søl, rølp, tære, bære, kjære, fårikål, små, tå, nøff, røff, tøff, rød, ærlig, væske, drækka på, osv. 

Heeiiii! Sorry utbruddet. Jeg måtte bare få de tre elskelige siste bokstavene i alfabetet vårt ut av systemet. Jeg har savna dem, skjønner dere. Og jeg savner DERE!!! Men.. er dere her fortsatt?? Jeg har sikkert mista ørtenvis av lesere, siden jeg ikke har blogga på tre uker.  Har ikke hatt mulighet, siden jeg først og fremst har vært uten Internett, og når jeg først fikk låne et nettverk av en parisianer, gikk det så treigt på franskbeinets urgamle mac, at det var mer til frustrasjon enn fornøyelse. Dessuten ser tastaturet helt forskjellig ut, så det ble bare tusenvis av skrivefeil. Men nå er jeg tilbake på min kjære mac mini og vår splitter nye 24″ dataskjerm. Clap your hands everybody!

Flere har spurt hvor det blir av meg og hvordan det går i Paris, og det er veldig hyggelig. Jeg kan vel ikke si annet enn at det er helt topp å være her. Å endelig plante føttene på fransk jord og vite at de skal lage tusenvis av usynlige fotspor rundt omkring i de parisiske gater, er litt som å ha en utadæsjælopplevelse. Lille deg sitter egentlig hjemme som vanlig, mens et av alter egoene dine tar over kroppen din og drar på eventyr. Sånn føles det.

På tre uker har jeg traska rundt med kamera(ten) om halsen, tatt hundrevis av bilder av romantiske bygninger, blinkende julelys og vakre karuseller. Jeg har vært ute på rangel, fått nye venner, møtt den franske familien (igjen), feira jul og kommet godt til rette i vår nye leilighet. Jeg har to sjiraffer, en i bokhylla og en i toppen av juletreet. Jeg har ikke tall på hvor mange baljer med vin jeg har drukket eller hvor mye hvitt brød og vellagrede ostebiter jeg har spist. Jeg forstår hva kassadamene sier når de skal ha betalt for baguetter og lait de coco, uten å se på prisen på kassaapparatet. Ikke verst bare det. Jeg sier bonjour, merci og au revoir, selv om skarre-r’ene sitter litt fast i halsen. Og nå er det snart 2012, og i kveld får vi besøk av to supre, norske venner som skal tre inn i det nye året sammen med oss.

Nå skal det bli blogging, dere! Legg igjen en kommentar, slik at jeg får oppdatert meg på alle bloggene deres. Godt nyttår!

/foto priv