Speilvendt

Kunne ønske jeg kunne fortelle dere alt som skjer i livet mitt om dagen, og brukt Klagemuren for det den er verdt! Mye har skjedd, av både negativ og positiv art. Mye av det har gjort meg både motløs og tiltaksløs, så jeg har ikke klart å produsere noe vettugt, slik jeg lovte dere (og meg selv). Jeg har stort sett ligget pal på sofaen og sett på min nye favorittserie Shameless (UK) på YouTube, som hver gang får meg til å innse at andre har tusen ganger større problemer enn meg. Uansett, tusen takk for alle fine kommentarer på bildene i forrige post. Dere drar meg ut av motløsheten og inn i “-heten” som beskriver følelsen av å ha super powers! Kommentarfeltmisbrukere <3

Selv om jeg har følt meg rimelig kjip og motløs, ser jeg i etterkant at jeg egentlig har vært full av mot. Mot til å snakke, mot til å stå opp for meg selv, mot til å ta vanskelige valg, mot til å komme meg gjennom dagene med hodet hevet, mot til å vende det andre kinnet til…

Jeg kan fortelle dere litt da, en brøkdel. I sommer og fram til nå har jeg sett 5-åringene forlate fugleredet, den ene etter den andre, for å ta fatt på SFO og 1. klasse. I tell you, det aller verste med å jobbe med barn er at du ikke har noe du skulle sagt, idét de vinker farvel for aller siste gang. Kidsa som nå har slutta, har jeg kjent i tre år, dvs. over halvparten av deres fem år gamle liv! Hjerteknusere vettu, sikkert bokstavelig talt, om det hadde vært fysisk mulig. Plutselig er jeg åtte små mennesker fattigere.. det gjør noe med en, spesielt siden det er de første små folka jeg har blitt kjent med. Herlige, skjønne unger! Savner de fælt.

Positivt: Jeg har meldt meg på franskkurs og starter på mandag! Det skal bli utrolig spennende å lære et nytt språk – språket til franskbeinet! Jeg har alltid hatt sansen for språk, og språkøret er greit velutviklet (engelsk, tysk, spansk, latin, gresk +), men det er mange år siden jeg studerte, så det skal bli artig å se om øret fortsatt hører godt. Franskbeinet sier hvert fall at han synes jeg tar ord og uttrykk kjapt og at jeg har en fin, myk uttale. Selv synes jeg skarre-r’en er en tungetvister av dimensjoner! Det blir som når sør- og vestlendinger immiterer oss med rulle-r… det høres litt ut som når en 3-åring prater.

Nå vil jeg egentlig bare prøve å glemme augusts negative hendelser, og jeg gleder meg til å se framover. Jeg gjør det, fra nå av! Der framme i september ser jeg blant annet en tur til Paris! Tar med meg et par venninner, som gjerne vil møte både franskbein og Eiffeltårn. Det blir fantastisk å flykte hverdagen litt igjen, med to snegler på slep. Gleder meg!

Paris kler meg litt da. Både alter egoet og byen. Kjole H&M, sko Roots..

sv: Takk, virkelig, du er grunnen til at jeg gidder å skrive i dag.

Sorry, dere. Det er ikke mange steder jeg tillater meg selv å være sint, kun i trygge omgivelser, så sorry for at jeg mekka superdårlig stemning her. Jeg er fortsatt et levende bevis på at emoer ikke nødvendigvis trenger å assossieres med nagler og svart leppestift.

Hater at folk spør, graver. Har ikke lyst til å snakke, forklare. Det er ingenting å forklare. Jeg vet jo ikke selv, så ikke spør. Men takk for at du bryr deg, sikkert.

Da jeg så @home-episoden med Linnéa, ble jeg så sinnssykt tatt på senga i emostyle. Jeg synes jo bloggen hennes er et mesterverk av svart humor og galskap, og jeg har vel egentlig sammenligna meg med henne før – mest på grunn av Gerd og Paris. Gerd som lever best i brusrus, og Paris som er en bitchy showoff, eller noe sånt. Linnéa er samme sak. Men jo, da jeg så intervjuet, innså jeg at vi har greit lik innstilling til livet. For dét er egentlig latterlig meningsløst. Jeg mener, karrierejag, partnerjakt, videreføring av meg+deg. For HVA? Det går jo til helvete med verden uansett.

Jeg går ikke rundt og er potte sur eller oser av fremmedfrykt. Jeg slipper folk inn. Jeg stoler på folk. Jeg smiler. Jeg ler høyt. Kanskje jeg later som, kanskje ikke. Jeg tror ikke på noe, men jeg ber Karma være snill med meg, selv om jeg ikke alltid er verdensmester. Man tager hva man haver, man får som man sår. Jeg kommer aldri til å bli noe, for hvordan kan man bli mer enn man allerede er? Er livet å jobbe til man spyr av å stå på stedet hvil? Alle skal jo samme sted uansett. Og der er det jo.. ingenting.

Dette er absolutt ingen forklaring på noe som helst. Fortsatt grusomt irritert. Folk irriterer meg. Ting irriterer meg. Samfunnet irriterer meg. Hvem er det som driver samfunnet? Jo, mennesker. Mennesker med brød i hodet og tankene i ræva. Sola skinner ikke der.

Kjære gud, takk for ingenting.—
Ida/Gerd/Paris (@speilvendt) November 15, 2010

PS. Dere strør omsorgsfrø i kommentarfeltet, takk, men skjønner ikke helt hvorfor. Jeg kan være hvemsomhelst.

Fyfaenihelvetesjævlaf***esatan, jeg er så forjæææææævlig irritert! Jeg vet ikke engang HVORFOR. Eller.. alt bygger seg opp til et helvetes KLIMAKS av irritasjon! Og nei, jeg kan IKKE skylde på den stygge kombinasjonen av p, m og s!

Goddamnmadafakka, kunne ønske jeg var linniiie.com og kalte alle JØDE, HORE og NØØØØRD. Men det tar seg ikke ut her, når jeg ikke har bygd opp til det. Herreguuuuuud, jeg hater at familie, venner, barnehageidioter (ilu) og andre freaks leser her.

Mulig jeg bare sletter hele denne dritten……………

Ondskapen. Jeg har sett ondskapen i øynene. Jeg har sett galskapen, bitterheten og vreden. Den tar plass i en ekkel, brun og rynkete kropp med et stusselig indre. Den dundrer i dørene og veser rundt ørene dine. Den brøler hatefulle ord med en giftig djeveltunge. Når den får fatt i deg, river den deg i håret og slenger deg veggemellom. Den tar hjerteløst tak i deg og trenger deg opp i et hjørne, hvor den truer med sinte blikk og forvrengte uttrykk.

Jeg har sett den hjerteråe ondskapen, den som lever på andres forpinte tanker. Bare den får et lite feste, klatrer den raskt opp i ansiktet ditt og biter til. Den er samvittighetsløs, og når den ser at du gråter, smiler den skadefro. Den tror den har vunnet, men sannheten er at ondskapen taper hver eneste gang. Loser!

…….Jaja, hvordan har deres helg vært?

I helga har jeg vært over the top god damn furious. Jeg (Gerd) har hatt det kjempekos med diverse sjiraffer og andre kule folk, men så var det enkelte mennesker i kategorien “søppel”, som uten problemer klarer å ødelegge good times. Nok om det, spist er spist. Men dere, bildene under beviser at JEG har hatt fintfolk på besøk, selv om jeg er bitter, gammel og kjip og leiligheten ser ut som et katastrofeområde. Check it.

Sjiraffen ville ikke ha ansiktet på trykk. Helt ok, flere sjiraffer!

For å gjøre helga ENDA et hakk bedre, møtte jeg på naboen. Dere husker vel naboen? O EMM GE. Han kom tuslende i en lyserosa babydrakt (også kalt onepiece) og månesko/UGGS, og på toppen av kransekaka en russerlue (den var dritkul, ikke ironi). Made my day! Mens han skravla i telefonen, gikk jeg og skulte ned i bakken og prøvde å unngå blikkontakt. Jeg bare.. “å herreguud, tenk om han vet hvem jeg er!!” Veit jo aldri. Apropos fintfolket på bildene, så ville Gudrun opp to etasjer og snakke med mister Gay. “Heeeeiaaaaa, jeg har tegna deg lizm!” Godt det er noen med vettet i behold = meg.

Takk for gode tilbakemeldinger på wordplay-teksten! En av dere som foreslo at jeg skulle gjøre det til en fast spalte. Hva synes dere om det?

Hørt:

-Iiiiik, ikke legg ut det bildet der, jeg ser feit ut!
-Og der har jeg en flekk på skoen.
-For all del (!!!!!) IKKE bruk det bildet hvor jeg ser helt mongo ut!
-ALDRI publiser det der… OMG!
-Dere er pene, jeg er stygg.
-Gi deg du a, det er omvendt!
(Overdrevet åffkårs, red.anm.)

Innovertisser ass! Hva er det med dere (oss)?!? Jeg har vært i Barteland i helga med tre fine bloggryper, og når vi deler bilder med hverandre, blir det skrik og drama fordi man ikke vil dele valker (alle har det!), kviser (not so much), dobbelthaker (sjarmerende) og maskaraflekker (party girl!) med resten av verden. Jeg føler meg nesten provosert, fordi de fleste bildene det er snakk om er helt fine og normale. Vi skal framstå så himla perfekte hele tida. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ikke akkurat velger de styggeste bildene av meg selv her i bloggen (jo, noen ganger – Gerd vet dere..), men jeg krever ikke sensurering, med mindre babyens beste venn har falt ut eller man er tatt på fersken idét man gjør noe grovt ufornuftig.

Som en protest, legger jeg ut helgas bilder, bare en speilvendt smule redigert. Snøft, grynt og dobbelt-herregud.

firestjerners middag.

pose med pose

setter man seg på en statue, må man regne med at freksempel en sjiraff er sittet der før deg.

utovertisser er ikke så nøye på ‘re. trondheim har god utebrus.

firkløveret. ilu4e.

Er det ikke flott hvordan jeg alltid finner noe å klage over etter at jeg har vært på tur, selv om så og si alt har vært perfekt? Verdensmester i surmuling. Hvordan går det med dere da, kommentarfeltmisbrukere?

De siste to ukene har jeg vært på reisefot, og har derfor ikke hatt så mye tid til å nerde her i Speilvendtland. Det har vært usmakelig, nesten kvalmende digg med ferie, og jeg har gjort så sykt mye, at det føles som om jeg har vært borte i sju år. Men selvom jeg har hatt det sykelig fantastisk, betyr ikke det at jeg ikke har tenkt på dere. Tvert imot. Idéboka mi har blitt tatt i bruk gjennom hele turen, så jeg har mye bra på lager. Men nå må vi ikke bli for positive her, jeg har nemlig grusomt mye å klage over. For borte er som kjent bra, men hjemme er BEST. Da jeg kom hjem i går natt, kasta jeg meg ned på gulvet og kyssa parketten, før jeg tok dobbeltsalto og stupte ned i senga med et fast grep rundt kjæreste Mr. Bear. Apropos Mr. Bear. Stakkars, stakkars mann! Han har liggi og GRINI sånn her i to uker:

Fikk jo ikke plass i kofferten, han er så svær. Han er sikkert sur nå, selv om han skjuler det med et smil. Men vi er bestevenner for det!! Alltid.

My one and only maaaan!

Men jo. Når man er på ferie, er alt vel og bra, bortsett fra at ikke alt er som hjemme. Her er det verste med å være på ferie:

// Knærne mine føkker seg helt når jeg sitter i den samme forkrøpla stillingen over lengre tid, så meg og trange tog- og flyseter er ikke kompiser. Overbevist om at jeg kommer til å få gikt når jeg blir bestemor.

// Jeg er av typen sommerfeire=sove lenge, og da er det nåkka mannjskit å bli vekket i sju-åtte-tida av et lite barn som vil leke med deg. Jeg er på FERIE, ikke på jobb!!!! Jeg har jo fortalt dere før hvor morragretten jeg er av natur, og når Idamonsteret slår til med morrabrølet sitt, finnes det ingen tørre truser i en mils omkrets.

// Når man er i det o store utland, må man ofte ty til andre språk, som oftest engelsk. Engelsken min blir rusten igjen på en-to-tre, og det er altfor flaut å snakke gebrokkent engelsk, når jeg til og med har bodd i Britannia, og når alle andre snakker med perfekt britisk uttale. Engelsk er oppskrytt! Norsk er undervurdert! Vi fikk også praktisert litt spansk med to eldre damer, som spurte om veien, og som ikke forsto et kvekk engelsk. Spansken min er hakket verre enn engelsk, så det ble noe sånt som “aqui y a derecho.. no sé” oversatt til “her og til høyre.. jeg vet ikke”. Ble stolt da vi oppdaga at vi hadde pekt dem i feil retning.

// På ferie trasker man gjerne rundt i flere timer i strekk, uten at man tenker på at kroppen trenger drivstoff. Og uten mat og drikke, duger Paris ikke! Når man er skikkelig nøden, tyr man gjerne til det første og beste. Det vil si seige sandwicher fra snuskete kioskboder eller sjokolade som har liggi et par dager i veska di og smelta. Nice.

// Å komme fram sliten og stressa til et sted man ikke har vært før, og prøve å finne ut av hvilken vei man skal ta. Jeg er ikke kompis med verken kart, skilt eller solas gang over himmelen. Heldigvis hadde jeg ikke så dårlig retningssans som reisepartneren min.

// Det verste av det verste er å bli syk på ferie. Jeg pådro meg en kraftig hoste bare noen dager etter at vi hadde reist, og har hosta siden. Her snakker vi om en dypt rungende, atombombekraftig hoste, som vekker folk om natta, og som hindrer Gerd i å ta helt av!

// Å ikke ha full tilgang til internett. Åååhhh. Jeg har savna dere så fælt!

Traskefaen.

Kake som ser dritgod ut, men som egentlig bare er helt grei.

Følte meg litt slik. Utvaska og… blury.

En sliten frøken som sover tungt og utnyttes av Antifrosken.

…du søker opp “I hate Justin Bieber” på YouTube og gapskratter frekt av tullinger som dette, fordi du føler deg som en medsammensvoren i planen om å assasinere den lille kladden, som i skrivende stund leder over Lady Gaga i YouTube-racet om å ha den mest sette musikkvideoen. Den neste personen jeg hører synge “Baby, baby, baby åååååååh” setter jeg fyr på! (Nei, ikke barna da, de vet ikke bedre.. eller jo.)

…du oppdaterer Bloglovin hvert femte minutt i håp om å finne nye innlegg fra dine favorittbloggere, og når det først skjer, sitter du måpende i beundring så sikkelet renner.

…du ser ditt eget speilbilde i et digert vindu, plukker opp kameraet og knipser i vei, som om det skulle være den mest naturlige ting å gjøre klokka fire en søndag morgen.

Seriøst, livet mitt ligger igjen under en barkrakk på Dubliners.

SITAT
BFF: Ikke ta med Gerd!!!
Ida: Faen, du hater Gerd, du!
BFF: Jeg liker Gerd, men jeg liker Ida bedre.
Ida: Sorry borry, kan ikke love noe…

Du tror du er Mann med stor M, når du sitter i sofaen med dama di og sender oss grisebilder av deg selv. Du tror du er så MANN, men intet ord er mer treffende enn grisegutt. Dama di aner fred og ingen fare når de samme grisebildene tikker inn på mobilen hennes, sendt fra våre nummer. Å ja, du trodde vi ville skrike av fryd, kaste av oss klærne og ha fotoshoot til ære for deg?

Jeg bøyer meg i støvet, for du er en av få gutter som har fått meg til å brekke meg – nei, ikke av deep throat, men av vemmelse! (Sorry brutters, wordplay vettu!)

Hva får deg til å tro at vi har lyst til å se “deg” i full vigør? Jeg skal si deg én ting, vesle grisegutt, og det er at ingenting trigger magesyra mer enn mms-bilder tatt ovenfra og ned! GRØSS!!! Hva tenker du med??? Å jaa……

Det verste av alt er at hun som sitter ved siden av deg i sofaen benekter fakta. Benekter du fakta!? Ja, hun velger faktisk å vende det andre kinnet til og later som om alt er fryd og gammen. Jeg vet ikke hvem av dere som har sunket lavest?

Les/hør videre:
…Norsk rapsang som passer utmerket til innlegget (NRK Urørt).
…Blogginnlegg: Don’t wanna know av Flinke Piker, som handler om utroskap og ønsket om å ikke vite.
…Blogginnlegg:  Faen for et heidundranes stikk midt på skinka sa brura og grein så senga plutselig ble en vannseng, og mannen drukna og døde. av Martine Elise, som handler om hvordan hun lærte noen småbrødre å dra damer. Ti fine leveregler der, altså.

På onsdag kveld skal jeg og BFF til Skottland, og hva #”1!%#### er det jeg ser på værkartet??????? Seriøøøøøøst, hvis vi ikke får dratt hopper jeg fra TOPPEN AV PLAZA!!!!!!!!!

Kilde. (Hvem #”1!%#### bryr seg om kilder når askefaen ødelegger livet vårt!?)

Når er det min tur til å føle hjerteskjærende smerte? Når er det min tur til å bli rammet av noe som gjør at ting aldri vil bli som før? Når skal jeg ha det fælt?

Jeg har et liv hvor alt glir på skinner, relativt sett. Jeg har alt jeg trenger; familie, venner, mat, seng og null hull! Jeg er innehaveren av en frisk kropp og en oppegående hjerne. Jeg har det bra! Jeg har kjent så vidt på de tyngste tankene, men de er ikke på langt nær så tunge som det andre opplever hver dag. Det kan ikke sammenlignes! Så jeg regner med at det kommer. Pessimistisk som jeg er.

Folk dør på veiene. Folk får beskjed om at de har kreft. Hver dag tar noen selvmord. Hundrevis, kanskje tusenvis blir rammet hver gang noen dør. Når blir det min tur? Når er det min tur til å føle at verden faller i grus? Det må vel skje snart? Jeg sitter her og venter på at det verste skal skje. Kanskje jeg blir litt mer forberedt.

En av mine beste har en enorm smerte, men det er ingenting jeg kan gjøre for å lette på den. Ingenting jeg sier hjelper. Ingenting jeg sier forhindrer at sorgen får utløp. Jeg kan ikke gjøre mer enn å snakke, bruke de gode ordene, men det hjelper ikke. Det er ikke rettferdig at noen skal ha det så jævlig, mens andre suser gjennom livet på en rutsjebane av lykke. Jeg kunne ønske jeg kunne ta litt av sorgen og smerten til min beste, slik at vi kunne dele på den tunge børen. Om det hadde vært mulig, hadde jeg tatt hele børen alene, for jeg hadde muligens vært bedre rusta til å takle den.

Jeg føler meg så ufattelig hjelpesløs. Når skal mine ord bety noe? Når skal mine ord nå inn?

Og når blir det egentlig min tur?

Det er litt skummelt å sitte med tanker om hva som kan skje, for plutselig skjer det. Helt uventa. Men jeg er ikke overtroisk. Derfor velger jeg å dele disse tankene med dere. Bank i bordet. Touch wood.

Jeg er tjukk. Jeg ser det på omgivelsene rundt meg. Jeg hører det både titt og ofte. Jeg føler det på kroppen.

Jeg går langs hyllene med matvarer, sunne varer og usunne varer. Ved raden med frokostblandinger dukker det opp bilder av nakne mager og ordlyden “Flat mage på 1-2-3″. Jaha? tenker jeg. 1-2-3 som i sekunder, måneder eller år? Når jeg kommer til kassen, ser jeg ukebladene og kvinnemagasinene på rad og rekke, alle med vakre, unge, TYNNE mennesker på forsidene, som et hån mot de usunne varene jeg har putta i handlekurven. Photoshop, tenker jeg surt, og legger flau annenhver sunn og usunn matvare på samlebåndet, for at mannen bak kassa ikke skal legge merke til hvor usunn jeg er.

Jeg drar hjem til mamma og pappa og andre slektninger, som jeg gjerne ikke har sett på en stund. “Jeg ser du har lagt på deg litt”, sier pappa, like ærlig som et barn. “Du holder deg godt.” “Du sulter ikke inne i Oslo, ser jeg”, sier de. Hva faen!?? tenker jeg irritert, og stapper munnen full av kakene de tilbyr meg. En kake fra eller til spiller tydeligvis ingen rolle lenger. “Hvor mye veier du da, Ida?” spør mamma i en diskusjon om vekt rundt matbordet. “60 og noe”, sier jeg. “Så mye som 65, eller?” “Aner ikke, har ikke veid meg på år og dag..” svarer jeg, og kjenner jeg begynner å bli en smule gretten. Så MYE som 65!?! tenker jeg. Når ble 65 mye? Jeg regner ut BMI’en på 65 kilo og 171 cm, og får 22. Altså helt normalt. 10 kilo til, og jeg er overvektig, i følge BMI-kalkulatoren. Normal, men likevel tjukk…

Jeg står i prøverommet på Hennes & Mauritz og prøver dagens mote under et kritisk blikk. Mitt eget. Litt for mye her. Litt for mye der. Må. Trene. Nå! Allikevel kommer jeg inn i de samme størrelsene som da jeg var tjue, nesten sju år siden. 36/38 i livet, medium på overkroppen. Hvor sitter egentlig de ekstra kiloene? På magen? Ryggen? Låra? I hodet? Ved kassen skuler jeg olmt mot de syltynne plakatmodellene som får alt til å se kult ut, mens kassadama piper inn plaggene og kaster et raskt granskende blikk på meg. “Du er for tjukk for denne, altså!” sier hun plutselig. “HÆ!?!” utbryter jeg forskrekket. “Jeg sa at jeg tror du blir veldig smukk i denne.” “Åja..” sier jeg lavt, tar posen i hånda og går med blikket skamfullt ned i bakken.

Er du tjukkere enn deg selv, kanskje?

Frøken Tjukk, desember 2009.

VENNLIGST!!!

Slutt å invitere meg til Facebookgrupper som “Vi som muter TV’n når Tine Valle snakker på Paradise Hotel” eller “For oss som vil Brenne Fela til Aleksander Rybak”. For ikke å snakke om “Kan denne dassrullen få flere tilhengere enn Jens Stoltenberg?” og “Kan denne muslimen få flere tilhengere enn Siv Jensen?”. Jeg vil ikke linke en gang!

Til dere som lager, joiner eller inviterer meg til hatgrupper eller andre patetiske grupper på Facebook: Det stinker av dere! Og vet dere hva det stinker? Janteloven og en god skvett med idioti!

Dere eier ikke min respekt.

Og en annen ting, slutt å bruke ordet jøde som et skjellsord! Jeg har sett flere bloggere bruke det. Jødene fly(k)tter fra blant annet Malmö, på grunn av rasisme blant muslimer. Og det skal visstnok ikke være helt greit å være jøde i Norge heller. Jødene har, som alle vet, blitt trakassert i nærmere et århundre nå. Det siste de trenger er at gode,  gamle Fjortisnorge gjør jøde til et akseptert skjellsord. Vis litt jævla respekt!

JA, BILDET ER REDIGERT!!! Førrbannja.

akkurat nå.

Med brynet hevet!

Folk som alltid kommer for sent, irriterer vettet av meg. Jeg er så heldig å være utstyrt med en BFF av det slaget. Hun bruker dobbelt så lang tid som meg på å komme seg av sted, så når vi har en avtale, må jeg som regel stå og vente i en halv evighet. Dritkult når det er kaldt ute. Det verste er at jeg har slutta å bry meg så mye om å komme tidsnok til avtaler med henne. Right back at ya, biætch lizm. Det er en ond sirkel. Selv om hun desidert gjør meg til et dårligere menneske, er det ingen tvil om at jeg gla’ia fordetom. BFF’er er mennesker de óg.

Jeg irriterer meg grenseløst over laptoper, inkludert min egen som har vifta plassert på undersiden. Jeg blir gloheit på låra om jeg har den i fanget, og vifta bråker og durer noe verre når den ikke får luft.

Bloggere. Bloggere som oppdaterer tusen ganger i døgnet. Bloggere som aldri kommenterer tilbake. Bloggere som masselinker til forskjellige artikler hos VGnett bare for å få flere lesere. Bloggere som klager over andre bloggere hele tiden haha.

Meg selv. Det irriterer meg at jeg til stadighet stapper fingrene i kjeften for å bite. Det går på automatikk. Det irriterer meg at jeg irriterer meg over snø, kulde og vinter, når jeg egentlig burde omfavne den. Det irriterer meg at jeg er en av millioner av nordmenn som klager over været, uansett vær. Jeg irriterer meg over kviser, rynker og sideflesk, og det irriterer meg at jeg aldri bare er fornøyd.

Holmenkollen. Et prosjekt som skulle koste 1,2 milliarder, har en sluttsum på 1,8! Og hvem er de heldige som skal betale? Oslo kommune og Oslos skattebetalere. Jeg kan ikke si annet enn at jeg hopper i taket av glede! Jeg betaler selvsagt GLATT flere tusen i skatt hver måned for å få nyte utsikten av hoppbakken fra vinduet mitt. Den lysende silhuetten mot horisonten, med dens lange, slanke bue, er jo en fryd for øyet. Føler dette er noe jeg trenger…

OL-snakk, babysnakk og interiørsnakk. Greit at jeg så 15 km for kvinner i går og ble engasjert, men jeg gidder så visst ikke å snakke om det, heller ikke høre om det på nyhetene tusen ganger etterpå. Greit at kusina til mannen til broren din har født en baby, men jeg har null interesse av å høre om epidural, klipping og navlestrenger. Greit at du har pussa opp badet, men jeg trenger ikke vite fargen på flisene eller hvilken rørlegger du brukte. Boring!

Ny sveis…

På drittdager som denne, hvor alle er sammen med puselusene sine og koser seg med biffmiddag og rosenblader på senga, må jeg nok en gang spørre meg selv: Hvorfor i huleste heite er jeg singel???

Jeg er jo både pen,

smart,

og morsom.

Dessuten er jeg et ordentlig husmoremne. Jeg kan lage treretters middag, og tryller kaker og boller ut fra ingenting. Dessuten må jeg ha det rent og ryddig rundt meg!

Sist, men ikke minst, er jeg utstyrt med to digre atributter, som gjør nytte for seg der de skal.

Nei, det er for meg en stor gåte at jeg er singel! Interesserte kan ta kontakt.

Er det ikke herlig å leve når balansen viser konsekvensene av helgas krumspring?

Jeg er dreven på å dra kortet, for å si det sånn. Når jeg får lønn halveres saldoen samme dag! (regninger). I midten av måneden tenker jeg alltid “Oh shit, nå må jeg begynne å spare!”, noe som selvfølgelig betyr “Fu*k!!!! Nå blir’e pølser og poteter til neste lønning!”. Jeg bruker opp rubbel og bit. Sparing, hva er det? Jeg har ingenting å spare til, bortsett fra til leilighet, men det virker så langt fram i tid at jeg ikke klarer å se enden på lunta. Derfor svir penga i lomma hver gang jeg beveger meg utenomhus.

Jeg tror jeg bruker en god slums med penger på Deli de Luca. Why!? spør jeg meg selv. Hver gang jeg kjøper calzone eller noe anna micromat, er den halvstekt og klissete. Deigen sklir kvalmendes ned, mens jeg pøser på med en halvliters brus til tredve kroner. Møkkamat, møkkabutikk. Men! De selger Ben&Jerry’s og diggbart godteri, noe som nesa mi på forunderlig vis sniffer fram. Vedder på at Luca og Co har programmert den (nesa mi).

Skulle gjerne hatt dobbel lønn av hva jeg har nå, så kunne jeg spart litt til BSU. Desverre er ikke barnehagelønna noe å skryte av. Men jeg ska’kke klage. Jeg har en jobb, og jeg trives veldig, takk o Hellige for det.

Når det er sagt, så lurte jeg på om dere lesere av bloggen er interessert i at jeg har en julekalender her? Skrik ut, om det høres ufornuftig ut!?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge i dag, men jeg må allikevel. Jeg har så mange tanker surrende i huet at jeg blir gæern! Jeg sover dårlig om natta, og når jeg  endelig får sove, har jeg groteske mareritt, som vekker meg panisk og svettende. Jeg drømmer om vold, død, utroskap og svik. Jeg drømmer om eks-kjærester som drar meg etter håret, som banker meg halvt til døde ute på fortauet uten at noen kommer og hjelper meg. Jeg drømmer om folk som svikter meg, som ser meg gå uten å følge etter. Jeg drømmer om nære venner og søsken som ler av meg når jeg prøver å fortelle noe viktig. Jeg våkner med bankende hjerte midt på natta, og jeg prøver å viske vekk bildene som hamrer hardt mot netthinnen min. Jeg ser øynene hans, sinte og aggressive i raseri. Jeg gjemmer meg under dyna, mens jeg hikster i krampe. Disse drømmene er så virkelige. Menneskene i dem er fulle av virkelige karakteristikker. Jeg husker nøyaktig hvordan de prater, hvilke ord og uttrykk de pleier å bruke. De er så virkelige i drømme, jeg blir redd.

Når vekkerklokka ringer om morgenen, våkner jeg utslitt av nok et mareritt. Følelsen sitter i kroppen resten av dagen. Dette gjør noe med meg! Jeg er tung som bly og sløv til sinns. Jeg hater det! Dette er ikke meg. Jeg som alltid er lett som en plett og glad som en unge. Jeg håper det ikke vises utad, selv om jeg sikkert vil at noen skal se.

Jeg har nettopp kommet hjem fra musikalen Cats på Chat Noir, noe som gjorde meg en god del gladere. Jeg elsker Cats, jeg elsker musikken! Anbefaler alle å se den. (Takk mamma!) “Typisk” at jeg måtte få en tung beskjed da jeg kom hjem igjen. Jeg hater kreft! Alle hater vel kreft, men fader heller, jeg hater det med kropp, hjerte og sjel! Dette er ikke rettferdig! Pappa sendte meg en oppdatering om tanta mi som har blodkreft (samme som Regine). Det kan hende hun lever til over jul, sto det.

Jeg vil sove, men jeg vil ikke sove. Jeg vil sove uten drømmer, men de vonde marerittene er på jakt etter et oppholdssted. Faen.

Jeg har store problemer med å sove for tida. Det er ekstremt slitsomt. Ikke bare blir jeg trøtt og tiltaksløs på dagen, men jeg blir forbanna fordi jeg ikke klarer å sovne. Det er skikkelig frustrerende å vri seg fra side til side og prøve å meditere seg selv inn i søvn. Waste of time, spør du meg. Jeg kunne heller lest bok, tatt oppvasken eller lakka tåneglene mine. Men så er det jo det at man skal opp på jobb om morran. Takk og lov for at jeg bor aleine! Hadde jeg hatt samboer, vet jeg om ei som hadde fått stempelet ”Årets morragretne hespetre”. Alt går jo galt om morgenen. Man finner ingen klær å ha på seg, tannbørsten detter i do, linsene vil for all del ikke inn på øyet og man finner ut at nøklene og Visakortet har gjemt seg ett minutt før man skal gå. Her om dagen var jeg så trøtt at jeg gikk halvveis til jobb uten verken linser eller briller, og jeg ser dårlig! Passe loka…

Det er en god del vanskelige tanker som svirrer i huet på meg om dagen (eller om natta…). Kreft. En sykdom som i noen tilfeller er uhelbredelig. Et nært familiemedlem har hatt blodkreft i lengre tid. Hun har fått beinmarg, men med tilbakefall, og nå er det ikke mer de kan gjøre. Følelsen av å bare måtte vente er umenneskelig. Jeg forstår meg ikke på denne sykdommen. Friske folk som lever sunne liv, kan plutselig rammes av kreft. Det kan være meg, det kan være deg. Jeg forstår lungekreft eller hudkreft, men blodkreft? Jeg fatter det ikke. Urettferdigheten svir. Jeg tenker også på Regine Stokke, som lider samme skjebne. Håpet om at hun skal bli frisk brenner i meg! Det er vanskelig å være positiv når legene gang på gang kommer med dårlige nyheter. Hun fortjener ikke dette. Ingen fortjener noe sånt.

Jeg hadde vel egentlig tenkt å lire av meg et lengre stykke bitterhet, men føler at det andre blir så smålig i forhold. Tankene mine vil nok kjøre berg- og dalbane en stund framover enten jeg vil eller ikke. Jeg kunne bare ønske hjernen min var en fornøyelsespark.

Forhåpentligvis ser dere at dette er en fornøyelsesparkhjerne.

…folk ikke kan vanlige høflighetsfraser som ja takk, nei takk og tusen takk. For ikke å snakke om når bekjentskaper går forbi deg på gata med blikket festet på bakken. Du vet de har sett deg. Hva skjedde egentlig med normal folkeskikk?

…jeg hører noen si at de aldri bruker tanntråd. Er du klar over hvor godt matrester setter seg i kriker og kroker?

…noen synes røyk og snus er viktigere å kjøpe enn mat og drikke. Jeg forstår avhengigheten altså, men det virker som om du er på den rette vei til å røyke/snuse bort et helt hus.

…folk ikke bruker stemmeretten sin. Kanskje en krig ville fått deg opp av sofaen? Dette er en god blanding av latskap, dumhet og uvitenhet.

…voksne mennesker piller seg i nesa og putter innholdet i munnen etterpå! And yes, I have seen it!

…folk forteller meg at de tar solarium flere ganger i uka. Jeg hever vel egentlig brynet til solarium generelt. Kreftfaren vettu. Grøss.

…det er helt tydelig at noen ikke leser innleggene mine ordentlig. Det synes på kommentaren.

…noen ikke vasker eller steller håret sitt. Jeg ser ofte folk med konstant tjafsete, urent hår. Kanskje det er ny trend?

…noen kjører i jevn 70km/t i 80-sona. Det verste er når det er umulig å kjøre forbi. Brum brum, gamlemor.

…en 19-åring ikke kan navnene på de ulike verdensdelene eller de viktigste hovedstedene i Europa. Da lurer jeg virkelig på hva kidsa lærer på skolen.

…når en godt voksen person aldri har vært utenfor Norges grenser. Det er bare så…merkelig.

…en person alltid må være midtpunktet, eller når noen aldri slutter å prate om seg sjæl. Da kjenner jeg ørene stenge av mer og mer, og tankene vandre til et mer interessant sted.

…noen er mer opptatt av materielle ting enn de indre.

…gutter/menn åpenlyst putter hånda i buksa. Dette er ikke sexy om det er det du tror. Gå og vask deg! Grøss.

…en jente klør seg foran hvert femte minutt. (True story!)

…folk fiser i heisen og legger igjen en herlig odør til nestemann inn.

…noen ikke kan le av seg selv. Stakkars, stakkars deg da!

…folk, som har vært med på realityshow på TV, tror de er kjendiser. Okei, en god del kjenner deg igjen på gata, men du er ikke Britney Spears liksom.

Kjenner du deg igjen?

Det er sent lørdag kveld, og jeg ser ut som en som burde ha holdt seg hjemme på en kveld som denne. Jeg har på meg haremsbukser, skatesko og hettegenser, mens håret ligger flatklemt under en hatt og ansiktet er halvt dekket av et palestinaskjerf. Jeg er på Tøyen, Oslos tettest befolkede område med en stor andel innvandrere. Jeg tusler ned i undergrunden blant velkledde mennesker, mange av dem godt berusede etter vorspielet.

Selv om jeg ser ut som en vandrende skittentøyskurv, hører jeg ”Heei..”, ”Hello!” og plystring… [stum]. Jeg mener, her går jeg som en nobody, men allikevel får jeg tilrop. Jeg er skuffa og en smule bitter. Hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er nemlig slik at hver gang jeg skal ut på byen, står jeg ved klesskapet og vrir hjernen for å finne et antrekk for kvelden. Jeg bruker også, som mange andre jenter, en god del tid på å årne og stæsje mitt speilvendte ansikt og hår. Men dette er det tydeligvis ingen vits i å bruke så mye tid på, ettersom det motsatte kjønn ikke en gang legger merke til det. Jeg har ei venninne som farga og klipte håret hos frisøren, noe typen hennes ikke la merke til før to uker etterpå.

Jeg er sur fordi jeg tror jeg må pynte meg så fryktelig for folk som faktisk ikke ser om jeg er shabby eller chic. Dessuten er jeg bitter fordi jeg ikke skjønner meg på mannfolk, og fordi jeg muligens aldri kommer til å gjøre det heller.