Speilvendt

HEI!!! foto priv og litt tusja

Denne wordplay-kategorien er seriøst galskap, hvert fall når dere slår til med ord som dihydrogenmonoksid, hypernervokustiskediafragmakontrovibrasjoner (som på godt norsk heter hikke) eller supercalifragilisticexpialidocious. Jeg måtte ty til Wikipedia et par ganger, for å si det sånn! Men jeg skal uansett prøve å skrive en humoristisk tekst med de tuuusen ordene dere kom med, uten at det rabler helt for meg. Jeg er jo akademisk utdannet, så dette går sikkert greit. Dere lesere er jo definisjonen av gløgg, så dere har vel allerede forstått at ord i fet skrift er lesernes ord og uttrykk. Fint ska det værra, sa kjerringa og dreit i cocktailglasset. Haha, dere er sprø!

For å få dette her til, må jeg nok ta utgangspunkt i det jeg kjenner til best, meg selv. Men først, den som fant på ordtaket “En fugl i hånden er bedre enn ti på taket” må ha vært rusa på snaps og Ibux. Jeg mener, hvilken dåsemikkel vil ha en shabby fugl i hånda!? Fugler er dritekle! Jeg hadde heller stappa gressløk i nesa enn å holdt en dumpapp (dompap) på finger’n! Meg om det, sikkert. Mange freaks der ute med fuglefetisj. Host. Selv pleier jeg å gli inn i en lykkerus når jeg ser en sjiraff. Det dyret gjør meg måteløst lykkelig, og jeg aner ikke hvorfor. Kanskje fordi de minner om meg selv, som en langbent flaggstang. Før i tida hadde jeg nemlig en kropp som en fyrstikk. Jeg var Keira Knightly, altså et skjelett. Nå har jeg heldigvis rumpeflesk og kan legge meg på en bademadrass uten at jeg synker som bly ned i sprekkene. Dermed kan jeg også gå forbi en snøfreser uten å bli påkjørt, da jeg ikke lenger går i ett med det hvite. Ikke minst kan jeg ha på meg en skolesekk uten at den faller av skuldrene.

Ja, livet er bedre nå, selv om jeg har utviklet meg til å bli en amøbe. Jeg er ikke akkurat stolt over å være verdensmester i grøftefyll tiende dagen på rad (les:Roskilde). Uff, jeg blir som en varulv på jakt etter læskedrikk. Mens normale kvinnfolk foretrekker ansiktsmaske, fjernkontroll og nedtrukne persienner, hiver jeg meg rundt som en mindreårig med rusbrus i magen, og synger en sjørøversang som Kaptein Sabeltann, leker Gandalf med en tryllestav eller finner kjærligheten i en palme.

Jeg håper dere smiler, for det gjør jeg. Hvem av dere har smilehull forresten? Det er det fineste jeg veit.

Jeg er en fjomp, helt sant. Utleverer meg selv på verste vis, akkurat som enhver superblogger eller Farmendeltaker. Fra min twitterkonto:

Var på cruise til Fredrikshavn i helgen. Ble kastet ut fra Ole Ivars nach. Uhørt!!!—
Ida/Gerd/Paris (@speilvendt) April 04, 2011

Pinlig fordi det er sant. Hva er det man pleier å si der lausunger er dagligdags og språket består av lydmalende onomatopoetikons? Det e itj nå fæst, uten skinnvæst! Så ja, jeg skal love dere at vi hadde det gøy på vannet!

Ole Ivars, foto priv

Dere synes sikkert jeg er harry, og sannheten er nok at jeg er litt harry, snedig forkledd med rød neglelakk og moteriktig fuglering. Haha, jeg er akkurat som en millionær i reklamen for Lotto. Later som jeg er noe jeg ikke er. Jaja, jeg har i hvert fall frihet over meg selv. Og da sier jeg at den av dere som kom med uttrykket “Jo nærmere null, jo trangere hull” er faen meg SJUK!!!! WTF!?

Nå føler jeg at jeg bare må få unna noen ord her, så da sier jeg at jeg kommer til å bli en uendelig dårlig husmor. Jeg kommer aldri til å lage hjemmelaget potetmos, hjemmelaget potetgull eller muffins med glasur av tranebær og villbringebær. Jeg lever etter mottoet “Jo flere kokker, jo mer søl“, så jeg pleier å holde meg unna kjøkkenet når jentene mekker croquembouche og Gud veit hva. Litt synd er det jo, for fra gammelt av har man alltid ment at veien til en manns kjærlighet er gjennom magen. (Hva med sex?…) Jeg har aldri brydd meg noe særlig om interiør, og vet knapt hva et latrineskap er. Du kan godt henge opp en sjokkrosa gardin uten at jeg bryr meg. Det går år mellom hver gang jeg tar i ei stoppenål eller ei skurefille. Jeg takker alle høyteknologiske snurrepiperier som en vaskemaskin. Jeg hadde gjort skam på en husholdning i Østen, men jeg vet hva Zalo er da! Jeg er glad i tekanner, Snapple, tortillachips og et dryss av grillkrydder på maten. Enkel sånn sikkert, men etter Thailandturen får jeg mageknip uansett hva jeg spiser, så jeg spiser ikke så mye lenger. Det går mye dopapir i denna kåken, for å si det sånn.

Å herregud, jeg har over 70 ord igjen. Snork…. Vi tar en liten kunstpause!

kunstpause, foto privato

Hurramegrundt! Det er jammen lenge sida jeg har sett en kunstpause. Speilvendt druser til med gæmle slægere vøtt!

Et annet uttrykk jeg ikke er spesielt glad i, men som jeg bruker støtt er “Ut på tur aldri sur“. Så oppbrukt, men så enkelt å si når man faktisk skal på tur! Å gå på tur er liksom en litt romantisk tanke. Tenk å ta med seg en stjernekikkert, speilreflekskamera, iPod og en notatblokk og vandre ut i evigheten eller til en fjærekant på utkikk etter fred og inspirasjon. Til å bli salig av! Og selv om man har en hanske med hull i venstre finger (hva f…?!), kan man drømme om stjernestøv, vennskap og fuglekvitter, mens en flyktig bris feier over bakken. Kanskje ser man rovekrullen på en rev, idet en snikende tåke dekker arkene dine og gjør det intrikat å skrive mer. Så kommer det kanskje en hjulbeint nordlending ridende på en diger elefant som sutter på en slikkepinne. Mannen snufser så det klaprer i gebisset. Han har samisk lue på og har en brun fagott under armen. Han drar opp en ballong, blåser den opp og knyter sløyfebånd rundt. Klipper av med en sjokoladesaks (hva feiler det dere egentlig!?!??!). Hans navn er Luigi og er en lurendreier av en pedagurk (sur lærer). Luigi har meslinger over hele kroppen stakkar. Han sier han hører på svartmetaller fordi det får ham til å tenke på krokodiller, fokk og potteskår.

Jada, man kan fortsette i en hel evighet. Det siste der kunne sikkert blitt festet på en filmrull og blitt en ny Varg Veum film. Og hvis du har holdt ut helt til hit, så fortjener du en pokal for iherdig innsats! Nei HALLOOOO, det er søren meg JEG som fortjener pokal!

Kunstpause!

30 ord igjen….

Jeg fikk inn tre ordtak til.

• Å få i pose og sekk. Som når Fanthomas både har lyst til å ligge en søndagsmorgen i en sakkosekk med spredde tær og samtidig meske seg med fansen. Kanke få alt. Velger nok lille koseklumpprinsen sin, tenker jeg!
• Smaken er som baken. Og baken er brei…. mens jeg for eksempel har lyst på julekake med sukat, har Carina lyst på et vannglass og en pakke med Ricola. Eller egentlig tror jeg vi begge har lyst på øl…
• Prøv noe gøy som går på høy. Mener du hest!? Jeg vil heller prøve en sjiraff. Blir som å fly fallskjerm opp og ned halsen på den. WOOOP!

Okei, sorry, nå gidder jeg ikke mer… Beklager til dere som elsker ordene korktavle, telefonkiosk, karjol, kattesand, hvitmaling, magnet, manet, poseholder, stomp, fjærkre, adekvat og….. TAMPONG!!! Hvis dere har lest helt hit, håper jeg virkelig dere fikk valuta for penga, som dem sier. Tusen takk til alle som deltok med ord, og takk for at dere leste!! Blir superhappy om jeg får en liten tilbakemelding!

Wordplay, baby! Gi meg et ord eller uttrykk, så skriver jeg en tekst hvor jeg kombinerer alle ordene deres. Jo fler, jo bedre! You know the drill.

Jeg ba dere gi meg ord og uttrykk til mitt neste innlegg, og nå gir jeg meg ende over! Dere slutter aldri å skuffe meg. Tusen takk til alle som bidro til et heftig ordregn. Sjenerøst. Jeg har valgt å bruke alt i en og samme tekst. Om dere er nysgjerrige på hvem som er hjernen bak et spesielt ord eller uttrykk, er det bare å styre skjermpiloten (*musa, for de som ikke skjønner norsk) over de lysegrå linkene.

PRIORITERINGER – Det er dét denne teksten handler om. Sånn egentlig.

På høsten blir jeg alltid møkk lei byen jeg bor i. Oslo. Den livgivende og oppløftende sommeren er forbi, og når mørket senker seg og det er stille i gatene, føler jeg at livet er en eneste stor ubetydelighet. Jeg forbinder Oslo med blåtrikker, utallige lyskryss, øl i parken og tusen muligheter, men om høsten ser jeg kun kalde murvegger og glimt av det som var. Det er som å gå rundt med hjertet fylt av konstant fylleangst uten å ha vært på grøftefylla. Man kan få diaré av mindre. (haha)

Nei, jeg ser ikke akkurat på Oslo som min beste venn fra medio september. Når jeg tenker over det, har jeg aldri følt at Oslo er mitt hjem. Home is where the heart is, så det er ikke rart hjertet mitt oppfører seg som en spritbilist på ville veier. Jeg er ikke helt sikker på hvor hjemmet mitt er, men straks jeg nærmer meg Lillehammer, føler jeg meg både roligere og oppspilt på samme tid. Blant sheep shaggers og plankeingeniører får jeg av en eller annen grunn en følelse av nostalgi. Her er jeg født, her er jeg oppvokst, her har vi løpt i gresset med bare tær og rumper. Minner så langt hukommelsen rekker.

Lilletorget, Lillehammer. Good times!!!

Så hvorfor bor jeg egentlig i Oslo? Hvorfor gidder jeg? Det hele bunner i det som holder meg igjen og det som får meg til å avstå fra å flytte. I løpet av sju år har man gjerne bygget opp et rimelig stort nettverk av venner, bekjente, kolleger osv. Det er her livet mitt er. Det er selvfølgelig en stor glede å vite at jeg har så mange mennesker rundt meg. I tillegg synes jeg Lillehammer til tider kan være et høl av dimensjoner! Det er en grunn til at jeg flytta derfra, for å si det sånn! Med 26.000 innbyggere, kan det lett bli litt “bygdete” og med alt det innebærer. Allikevel føler jeg ikke at “bygdete” yter Lillehammer rettferdighet. Det er en utrolig fin by med både natur, uteliv og mye ekstra på plakaten. Jeg har også familie og venner der, og det skal ikke mer enn et par halvlitere og en bakt potet til for å skaffe seg flere bekjentskaper.

Jeg føler at å velge mellom Oslo og Lillehammer blir litt som å ta valget mellom sparkebukse og tvangstrøye.

Hva hadde DU valgt???

På Lillehammer er mulighetene færre, og om jeg bosetter meg der, er sjansene store for at jeg blir stuck for godt (tvangstrøye). I Oslo føler jeg meg mest som en liten og forlatt kid i onepiece (never!) som spreller med beina for å få noe som helst slags oppmerksomhet. Herregud, her skal det brukes metaforer liksom! I Oslo spiser jeg knekkebrød med leverpostei til middag, mens jeg sminker meg til kveldens byliv. På Lillehammer er det totalt lykke å se mamma kokkelere, mens jeg lytter til stillheten utenfra. Det er slik jeg ser det. Hva skal man prioritere…?

Såmmå å je er hen i væla, bære je ser Mjøsa!….. ? Spørsmålstegn. Jeg vet at det bor en kreativitet i meg som kan få ethvert hjem til å føles hjemme, men det er mer de ytre faktorene som veier inn på om hjertet mitt er med. Jeg har en stor fascinasjon for Oslo, men jeg er også smugforelsket i Lillehammer. Heart <3. Om ordtaket “Eplet faller ikke langt fra stammen” er sant, så blir det nok en tilbakevendt lillehamring av meg også etter hvert. Jeg er fleksibel nok til å flytte på meg når som helst. Spørsmålet er om jeg er villig til å “gi opp” alt jeg har her jeg er nå.

Om jeg, i skrivende stund, skulle beskrive Lillehammer og Oslo med én metafor hver, ville det blitt lys og ondskap. Mer om sistnevnte i neste innlegg (Gerd har sett ondskapen i hvitøyet og er RIMELIG forbanna!!!) – så stay tuned!