Speilvendt

Bli god i noe! Eller bedre, bli super! Absolutt alle har noe de er gode på, eller som de kan bli gode på. Det gjelder å lete fram dine skjulte talenter og bruke de for det de er verdt. Når du er god i noe, øker selvtilliten i takt med hvor flink du er. Sørg for å vise det fram, og høst ros når andre synes det du gjør er kult. Øv, øv, øv, øv, bli dritgod! Husk at noen alltid er best, og det kan bli deg.

Prøv! Vær litt uredd. Du er et menneske og det er mennskelig å feile. Jo mer du prøver og øver, jo større er sjansen for å mestre istedenfor å feile.

Lytt til kroppen din. Kroppen er ditt tempel. Ikke la deg påvirke av andre. Du er deg og KUN deg. Barbie er en anorektisk jente med masse hår på armene og tenner som etser bort. Hun er heller ikke smart, da alt hun tenker på er seg selv. I virkeligheten hadde Barbie vært død. Finn deg en idrett du trives med, gjerne gruppetrening, så blir du kjent med nye mennesker i samme slengen. Spis sunt og variert, og for all del; nyt sjokoladen din når du vil. Dårlig samvittighet for å spise noe godt, er et moderne fenomen, skapt i tråd med slankehysteriet. Fullstendig unødvendig.

Ikke tro på alt du leser i media. Media fokuserer først og fremst på tragedie, vold og død og alt annet som sjokkerende og sensasjonelt, og som får oss til å føle oss litt verre enn vi allerede gjør. Media mesker seg i alt du frykter! Ikke les VG og Dagbladet hver dag. Disse avisene blir bare mer og mer tabloide. Sladder og søppelnyheter er noe den gjennomsnittlige jordboer tydeligvis aldri blir mett av. Vær smartere! Flertallet av dagens aviser og ukeblader skriver saker med et underliggende press om at du må endre deg, du er ikke bra nok. Men det er nettopp det du er! Du er bra nok! Du trenger ikke lavkarbo og sextips for å leve et godt liv. Du vet bedre!

Vit at all reklame og bilder av fine damer og menn i bladene er retusjerte. Det vil si at de er vridd og vrengt på, akkurat nok til å spidde selvtilliten din og svi den over bålet som en marshmellow. Husk at de spiller på usikkerheten din når de markedsfører produktene sine. Når du føler deg dårlig, er du villigere enn vanlig til å bla fram hundrelapper og visakort for et lite minutts materialistisk lykke.

Snakk med noen! Om du føler deg engstelig, deprimert eller sliter med et eller annet problem, så lønner det seg å snakke med noen. Hvem som helst. Ikke bær byrden alene. Du kan være sikker på at det finnes tusenvis av andre med de samme bekymringene. Les blogger som tar opp slike temaer basert på erfaringer og faglig kunnskap. Lær deg selv å kjenne. Opparbeid deg den selvinnsikten du trenger for å få det bra med deg selv! Bloggen til Lise er et godt sted å begynne.

Bry deg om mennesker. Vis respekt og omtanke. Varme og godhet, ja, alt som ligger i begrepet kjærlighet, er det som betyr noe her i verden. Make peace, not war. Det er nok av krig der ute.

Stå samlet, men vær også modig nok til å stå alene. Du må tørre å stå for det du sier, selv når dine medsvorne ikke er tilstede. Ha dine egne meninger. Bare døde fisker følger strømmen. Vær så snill, bruk stemmeretten! Det er ikke alltid vi har hatt det samme privilegiet med å bestemme hvem som skal styre landet vårt. Vis at du bryr deg, selv om det er vanskelig å forstå seg på politikk.

Følg drømmene dine! Du får bare én sjanse, og den sjansen lever du nå.

/foto_privat

Jeg nyter min siste tid som enslig huleboer. Nyter kraften i det å være alene. Alene, av og til ensom, men mest alene. Kan gjøre presis hva jeg vil. Liker å rote til mitt lille krypinn, slik at det er litt av mitt uansett hvor jeg tråkker. Ser hvordan gulvsingleter og gulvstrømpebukser vokser i antall ettersom ukedagene går. Rydder når jeg får besøk. Prokrastinasjon heter det visst, og jeg er mester i det.

Nyter stillheten på kveldstid når det bare er solnedgangen og meg som finnes. Bokhylla med sjiraffer og pensko og malesaker ser ut som et kunstverk i de siste solstrålene. Liker å ligge som en sjøstjerne i senga. En dyne under meg, en over. Vinduet på gløtt, slik vi nordmenn liker det. Bare meg selv og vekkerklokka å tenke på. Faktisk blir jeg bare morragretten når jeg må snakke med andre.

Ser på serier alene. Gjerne ti episoder på rad. Alt til min tid. Smash til middag og peppermyntete til dessert. Surfer nettet til langt på natt. Skikkelig geek. Jeg kunne sikkert levd slik for alltid, om ikke skjebnen hadde falt i fanget på meg. Og jeg tok imot med åpne armer. Jeg tror ikke på skjebnen, det var bare en metafor.

Om jeg ser på livet mitt utenfra, så føles det absolutt ikke feil at det nå tar en ny retning. Det er helt greit, faktisk kjempebra. Livet mitt, oj oj, ingen vet hvordan det blir.

Du løper, svetter, fryser, skjelver av frykt. Skriker du i panikk? Du gjemmer deg i et tre, bak en busk, i ei steinur. Du vurderer å legge på svøm, men klærne vil trekke deg ned. Ingen kan redde deg nå..? Du ber så innstendig til Gud om å se deg i kaoset. Verden spinner rundt, himmelen faller og bakken under deg er en våt bekk. I brystet hamrer hjertet ditt som det aldri før har gjort. Mor og far er et helt univers unna. Du skulle gjort hva som helst for å legge hodet i fanget deres en gang til. Styrket av tanken, løper du videre, med frykten, skrekken og hatet i hælene. Du faller og faller igjen, men du reiser deg alltid. Du er sterkere enn all verdens ondskap – for alt du står for er fyllt av kjærligheten til titusener av stemmer. Vi står i ring rundt deg, løfter deg opp og tørker dine våte ben. Ingen kan ta deg, ingen får ødelegge deg. Vi elsker deg.

Hun hadde så mye på hjertet, så mange tanker om alt, om livet, om kjærligheten, om de gode følelsene, om de vonde. Hun ville at leppene skulle formes som utspringet til en foss og at ordene skulle ramle ut ett etter ett, som hos de andre. Hun tenkte alltid ordene, tenkte hvor fint de ville lyde og hvor glad andre ville bli om de fikk høre dem. Men ordene satt fast. Et sted på veien mot fossen hørtes de mer og mer ut som stygge frosker og tomme floskler. Som gallopperende hester red ordene der inne, men stanget i hindere og brukne tømmerstokker, og de falt i grus. Det ble et evig kaos av ord og hester og tømmerstokker og jeg vet ikke hva. Så jeg ba henne forsiktig om å ta pennen fatt. For i blekket hadde ordene mye lettere for å høres magiske ut, akkurat slik hun hadde tenkt. Faktisk så de ut som en forfatters ord. Bare synd de ikke ville løftes av stemmen hennes.

spør meg hva jeg tenker på

kiler meg til jeg hikster av latter

smiler og stryker meg over ryggen når jeg er sur og gretten

gir verdens beste klemmer

er hyggelig, høflig og laid back

glir lett inn i forskjellige sosiale settinger

har en drøy humor og smittende latter

drikker øl, vin og rum til daggry

tar utfordringer på strak arm

har et smart og reflektert syn på verden og menneskelige verdier

er inkluderende og snill

ler med andre og av seg selv

kjøper sjokolade til meg

leser en bok jeg liker, bare for å kjenne meg bedre

holder meg i hånda ute på gata

forteller med blikket at jeg er vakker

/foto priv

Dette innlegget er inspirert av innlegget til Carina med samme tittel og form.

Hun levde altfor lenge i fortiden. Drømte seg vekk, tenkte altfor mye. Hun hadde elsket, og elsket om igjen, men aldri var det hundre prosent. Hun hadde vært gal av blind kjærlighet. Søkte alltid etter det negative som hun kunne peke en stram finger på og si Faen ta deg! Hun hadde aldri vært fornøyd. Prøvde å rette på hans feil og mangler, for så å føle seg skyldbetynget av sine egne krav. Hun ønsket å være lykkelig. Hun ønsket å føle seg trygg. Men når hun nå så tilbake, hadde hun slettes ikke vært lykkelig eller trygg. Når hun tenkte på fortiden fikk hun en ekkel smak i munnen. Hun ville ikke tenke på det mer. Ville la fortid være fortid, en glemt tid. Hun bestemte seg for å slette den. Satt med fortiden i fanget, kikket på den en siste gang…

Tusen biter.

En fortid revet i tusen biter lå foran henne. Et sammensurium av minner. Blant bitene så hun seg selv med smil, latter og kjærlighet skrevet over ansiktet… Det hadde vært fine stunder. Gode opplevelser. Hun hadde kanskje vært litt lykkelig likevel? I alle minnene lå erfaringer hun neppe ville ha tilegnet seg, om hun ikke hadde blitt med på leken. Kanskje var hun litt klokere nå. Eldre. Modigere? Hun lovet seg selv at neste gang skulle hun være smart og realistisk, men samtidig oppfylle sine egne drømmer. Hun skulle gi alt – og få alt. Ja, det kunne bare gå én vei. Framover!

This was for the future. Inspired by you.

Gledelig hjertedag, kjærleiksbarn! Jeg har rota litt i arkivet og funnet fram en tekst jeg skrev i september 2009, som går gjennom de forskjellige stadiene av livet med tanke på følelser og sånt. Herregud, noen ganger blir jeg overraska over at jeg kan skrive så fint. Haha, jeg ser aldri verdien av mine egne tekster, før jeg leser dem ørten måneder senere. Håper dere sprekker av hugleik eller feller en smiletåre. Masse x og o fra hu derre -<;-)8-<

Om forelskelse

Det begynner på barneskolen, (eller kanskje enda før?), hvor du er forelska i én gutt den ene uka, en annen den neste. Du lager lister over skolens søteste, akkurat som Frida med hjertet i hånden, og du får kanskje ditt første kyss av en gutt som tvinger det til seg. På ungdomsskolen er du håpløst forelska i guttene i trinnet over deg. Du tegner hjerter i skoledagboka di, og mens hormonene løper løpsk, legger du anonyme lapper på pulten til månedens utkårede. Du ser etter guttene i skolegården, og hjertet hopper på bomullsskyer når du får øye på dem. På videregående er du igjen avstandsforelska i den kjekkeste gutten på skolen, og det samme er alle venninnene dine. Ingen av dere kaprer hjertet hans. Du blir i stedet sammen med en annen gutt bare for å bli sammen med noen. Du er ikke akkurat forelska, men ditt første “ordentlige” forhold varer da hvert fall en måned. Det er nok til at foreldrene dine begynner å preike om beskyttelse, noe du faktisk kan alt om fra før.

foto: Trine Jeanette Storsveen

Du blir eldre og kommer ut i arbeids- eller studentlivet. Du finner mer og mer ut av hvem du er. Du har kanskje flytta til en annen by, og må finne ut av ting helt på egenhånd. Du møter mange nye mennesker, og du ser at gutter på din egen alder faktisk kan være interessante. Du får endelig din første ordentlige kjæreste. Du er superforelska, og får ikke sove om natta. Hver time, hvert minutt har du ham i tankene, og du oppfører deg ikke normalt. Du føler deg rar og tullete, du er rar og tullete! Dere lover hverandre å være sammen til dere dør, et løfte dere ikke klarer å holde, da dere ett år senere har slått opp, fordi dere ikke var så like som dere trodde. Du er knust og sverger at du aldri kommer til å finne kjærligheten igjen. Du har din første ekte kjærlighetssorg, og hele verden fylles av svarte og grå farger. Heldigvis kommer det lysere dager, og i de neste årene av ditt liv har du flere mer eller mindre faste forhold. Du lærer noe nytt i hvert forhold, du modnes og blir sterkere.

Du blir enda litt eldre, og tanken på noe mer kommer krypende. Nå føler du deg klar til å  finne The One, som du skal bygge et hjem og få barn med. Og når han endelig står foran deg, svimler det for deg, for du vet at dette er mannen i ditt liv. Du har aldri vært mer forelska enn nå, og mannen framfor deg har nøyaktig de samme tankene om deg. Dere er likestilt på alle måter. Drømmen du hadde som barn om et hvitt bryllup, stort hus, bil og unger går i oppfyllelse. Dere elsker og ærer hverandre i gode som i onde dager til døden skiller dere ad.

foto: Trine Jeanette Storsveen

Eller, et sted på veien sklir dere sakte men sikkert fra hverandre, som dere så fint kaller det, for å pynte på sannheten. Sannheten er at dere går rundt og irriterer hverandre, og har ingenting å snakke om lenger. Den svimlende forelskelsen har forsvunnet i barneskrik, kjøkkenoppussing, foreldresamtaler, fotballtreninger, tenåringsopprør og hyttekjøp. Dere har glemt hverandre, og nå stoler dere ikke på hverandre lenger. Mannen din er sikkert utro på jobben, og du har selv et godt øye til en i samme bransje som deg. Du skilles fra ditt livs kjærlighet, selv om det er vondt og vanskelig for alle parter. Du bruker noe som kjennes ut som en livstid på å omstille deg din nye hverdag, men når du først er omstilt, er du nesten som en ny person. Du har helt glemt hvordan det føles å være fri og frakt. Det er skummelt og spennende på samme tid.

Årene har satt sine spor, og du innser at du ikke har de samme sjansene som da du var tjue. Men følelsene er de samme. Du har de samme forventningene i kroppen når du skal ut på fest. Du har de samme kriblende sommerfuglene i magen når du blir bedt på middag av en mannlig kollega eller venn. Barna dine, som er voksne og forståelsesfulle, ser deg kvitre av glede som en forelska tenåring. Du blomstrer, og begynner å trene og gå regelmessig til frisøren. Og du tenker de samme tankene som alle de andre gangene du har vært forelska.“Liker han meg? Liker han meg like godt som jeg liker ham? Er jeg fin nok? Er jeg bra nok? Er det virkelig sant at han vil ha meg?”

foto: privat

Du blir gammel og grå, og har kanskje en kjæreste eller en samboer… eller en “venn”, som du så søtt ønsker å kalle det. I vennen din har du en samtalepartner, en turkamerat, en medspiller i kort, en dansepartner og en å dele middagen med. Du ser opp til ham, beundrer ham. Du ser både hans gode og dårlige egenskaper, men alt det der spiller ikke så stor rolle lenger. Dere er sammen om livets slutt, og du smiler med forelskede øyne når han holder hånda di bortover veien. Du er glad for at du har en å dele hverdagen med.

Og helt til siste slutt vil du huske hver eneste gutt, hver eneste mann du noen gang har hatt sommerfuglfølelser for. Du vil huske små detaljer som et smil, et kjærlighetsbrev eller en nervøst fomlende dans med den kjekke gutten på juleballet i 9. klasse. Du vil huske de store gledene som det hvite bryllupet med ditt livs kjærlighet, deres uendelige lykke da barna kom til verden og det rike familielivet dere levde. Du vil ha erfart nok forelskelse, kjærlighet, glede, svik og sorg til å skrive en bok om det, men du tenker at hver kvinne må leve sine egne erfaringer. Du ler og gråter over alt du har sett, hørt og sagt. Du har sett kjærlighet, du har sett svik. Du har hørt elskelige ord og vonde, harde ord. Du har sagt “Jeg elsker deg” tusenvis av ganger, noen ganger til og med uten å mene det. Noen har også sagt det samme til deg. Du har levd et liv i kjærlighet, og ikke en dag har gått uten. Du er heldig.

Der sto du.

Plutselig var det som om tiden mellom da og nå ble visket ut, og alt som en gang hadde vært slo pusten ut av meg. Du var intetanende om at bak deg sto ei jente med kniver i brystet og et hjerte med en fart på 120 slag/sekund. Jeg slo blikket ned idet du snudde deg. Hadde kjent deg igjen umiddelbart, selv om du sto med ryggen til, og jeg orket ikke se inn i et hav av minner.

Der var du vekk. Jeg kunne se frostrøyken som hang igjen i lufta etter pusten din.

Jeg vil aldri se deg.

Du stjal en del av hjertet mitt —klisjé, fuck it— og leverte den aldri tilbake.

Les gjerne: Frostrøyk, skrevet 19.10.09

Hun var alltid alene. Alene om å føle seg oversett og ignorert. Pakken med Kylling sweet & sour fra Fjordland ventet som et hån mot henne inne på kjøkkenbenken. Sweet & sour. Party for 1, skikkelig surt. Hun kunne bla gjennom telefonlisten flere ganger, men det var så uendelig mye som skulle til før hun trykket Ring. Hun orket ikke utsette seg selv for latter og smilende øyne, når alt hun tenkte på var å kunne slippe masken når hun kom hjem. Masken…

Hun hadde følt det lenge, at hun var ved et veiskille. Det var på tide å la alt det gamle gå sin egen vei, mens hun selv tok stien til venstre, hjertesiden. Hun ville farge sin egen sti, glemme det som hadde vært der før. Masken kunne hun henge igjen på et tre i veikanten, og aldri mer ville hun kjenne på smaken av bitter kvae.

Come away with me, sourheart.

foto: priv

-Hva slags planer har du framover? spør han meg. -Planer? Eh.. niks, nada. Ingen planer, svarer jeg. -Hva ønsker du å gjøre da? Sånn i framtiden, med livet? spør han videre. -Neeei…jeg veit ikke, aner ikke hva jeg skal bli, sukker jeg. Han ser grundig på meg, før han bryter ut i et stort smil. -Du skal dra ut på en reise. Når man ikke helt vet hva man vil, hjelper det å reise langt vekk. Det er en måte å finne seg selv og det man søker på. Stol på meg.

True story. Han sa det, og han mente det. Bare jeg ville slippe alt av trygghet, hverdagsliv og vaner, og bare la det stå til, så ville jeg endelig kunne hoppe inn i eventyret kalt verden. Skal jeg pakke sammen og reise? Shit ass, jeg kan faktisk gjøre det. Egentlig er det ingenting som hindrer meg. Hindringer er bare noe jeg tror eksisterer. Tror jeg er født til å tenke negativt hvert fall. Alltid en bekymring. Trenger en bekymring mindre.

Jeg har aldri vært en tilhenger av trua på skjebnen. Spør du meg, er alt bygd opp av tilfeldigheter, og de bittesmå valgene man tar hver eneste dag, kan i den store sammenhengen avgjøre hvilken retning livet tar. Og slik Life by Ida er nå, føles det ikke akkurat som om jeg trekker i de riktige trådene. Egentlig er jeg Askeladden i forkledning. Eventyrlysten som få og klar til å utfordre trollet kun med eget mot og en ost i sekken. Venter og venter på gull og grønne skoger, men å vente er nyttesløst. Da jeg var liten, pleide jeg å spørre storebroren min om hvor han var på vei, og hver gang svarte han: “Bort og koke lort!” Jeg lurte alltid på hvor og hva det betydde.

Å oppdage verden som en gigantisk lekeplass, vil nok by på utfordringer. Bring it! Jeg vil hales og dras i, til hver eneste lille fiber i kroppen min har fått prøvd seg. Jeg trenger virkelig å bli flinkere til ting. Haha, ny spalte: “Ida gjør ting hun ikke kan.” Typisk vel. Kunne tenkt meg å bli flinkere til både det ene og det andre. Spontanitet for eksempel. Dra meg ut av latskapen ved å takke ja til enhver mulighet. Crazy, not lazy.

Hørt om The Dice Man? Terningmannen? Luke Rhinehart aka George Cockcroft? En roman fra 1971 som fortsatt er aktuell. Handler om å leve etter terningen. Terningens svarte øyne bestemmer valgene du tar. Jeg har sagt det før og sier det igjen, jeg trenger en terning.

Har du noen lagt ut på en lengre reise?

1. nyttårsdag. Dagen som skal sette standarden for resten av året. Jeg kjører hjem fra en vellykket nyttårsfeiring på fjellet. Den gode stemningen fra kvelden før og rester av voksenbrus sitter godt igjen i kroppen. Meget edru, bare sliten og fornøyd. Det går som en fryd bortover E6. Bil etter bil kjører vi i kolonne sørover mot Lillehammer. King of the road. Bilen føler seg sikkert som Bambi på isen, for plutselig må jeg bremse ned fra 60 til 50 i en svak kurve, og dermed sklir vi (bilen og jeg) rett over i motsatt kjørefelt. Lang, lang rekke, Ida ut av rekka går. Havner i et sidelengs kræsj mot autovernet på den andre siden. Bilen trenger nok plaster, stakkar, akkurat som verden. Sekundet senere kjører det biler og større droninger forbi fra begge retninger. Tre i bredden går såvidt.

Så sitter jeg der da, banner både høyt og inni meg. FML ganger totusen-og-ølløv. Bilen sitter faktisk fast i snøen, spinner og spinner. En unggutt på moped og bekledd i traktordress, stopper opp. Han setter seg på panseret, og dytter meg ut i veien igjen. Jeg elsker bygda! Marry me, plis.

Standarden for 2011 er altså satt, noe som betyr at jeg kommer til å gå på en skikkelig smell i år. Men faen heller, jeg vil jo at 2011 skal bli mitt beste år siden 1983. Jeg vil at det skal bli bedre enn i fjor, selv om 2010 var et ganske fint år, statistisk sett hvert fall. Jeg vil oppleve noe i 2011! Noe jeg aldri i manns minne hadde trodd jeg kom til å oppleve. Sant skal sies at det er første gang jeg har hatt uhell på motorveien, så sånn sett har jeg allerede opplevd noe nytt. Men jeg vil ikke akkurat kalle det noen magisk, crazy, once in a life time-story. Det er jo dét jeg drømmer om. Kommer ikke til å skje slik jeg lever nå hvert fall.

Det er egentlig ganske #FAIL hvor begrenset livet mitt er. Jeg mener, jeg er lykkelig og fri, men likevel ikke så lykkelig og fri som jeg kunne ha vært. Jeg har ennå ikke innsett, eller satt ut i livet, ideen om at verden er min egen lekeplass. Jeg kan gjøre hva jeg vil, så lenge jeg handler etter Kardemommebyloven. Jeg føler meg til en stor grad bundet til samfunnets regler, både de lovfesta og de sosiale. Who says I can’t get stoned? synger John Mayer. Ja, hvem bestemmer det? Enkeltindividets frarøvelse av egen fri vilje og evne til å ta avgjørelser for seg selv, former livene våre. Om jeg har lyst til å klatre juletreet på Karl Johan, kan jeg risikere bot. Det samme om jeg tar meg en øl på boks i en park. Jeg nærmer meg tredve, og det forventes at jeg skal skaffe meg mann og barn. Om jeg er ikke vil ha, ser de rart på meg. Og de forstår hvert fall ikke hvorfor jeg ikke vil skaffe meg lån i millionklassen, for å kunne rive ned en vegg eller pusse opp et bad. Den tid kommer for en dag, garantert. Det er jo oppskriften på et lykkelig liv.

Valgets kvaler tynger meg, faktisk. Ganske patetisk. Velger jeg riktig nå? Blir jeg lykkeligere av å velge dette? Får jeg høyere status og levestandard om jeg gjør sånn og sånn? Slutter de å spørre når jeg skaffer meg en ‘ordentlig’ utdannelse, blir ‘voksen’ og inngår partnerskap og alt det der? Dessuten handler alt om hvor mange gryn du har i lomma og hvor mye moro du kan få for dem. Balanse. Velger du feil retning på livets vei, kan du havne…i et autovern. Haha.

Jeg tror jeg trenger en terning.

Fortsettelse følger…

Det er din dag i dag. Det har det alltid vært på denne dagen. Til lykke.

Har kjent deg hele livet. Fra du var nyfødt og rynkete, til du ble stor mann med bachelor i hånd. Husker ikke så mye fra da du var null år, men du var sikkert en liten klump jeg kunne dulle med og passe på. Jeg var en dritflink nullåringsvakt. Da jeg fikk i oppgave av mamma å passe på deg i to sekunder på stellebordet, datt du ned og smalt hodet i betonggulvet. Ikke rart du vokste opp til å bli en skrue med gummitryne og en verdensmester i ALT.

Har sykt mange minner fra da vi var små, men jeg husker nok bare en brøkdel. Noe husker jeg bare fordi mamma har fortalt om det, som da jeg ødela traktoren din, fordi jeg var sykelig sjalu. Men de beste historiene husker jeg i detalj. Som da vi våkna midt på svarteste vinternatta, kledde på oss utedresser, cherrox, votter og luer, og gikk i akebakken for å ake. Jeg synes å huske at vi ikke akte mer enn to runder, og at det var litt vel stille og mørkt i nabolaget. Da vi kom hjem igjen, sto det to skrekkslagne foreldre i døra. Hvem veit hvor lenge vi hadde vært ute. Good times.

Mine barndomsminner er kanskje 70 prosent deg. Lille dusten. Lurer på hvor mange ganger jeg har kalt deg dust.

En gang vi bada i badekaret sammen, sa mamma at snart kom vi ikke til å ville bade sammen mer. Husker jeg sa eller tenkte Hææ?? hvorfor det lizm!?… Men den tida kom, og jeg hata deg omtrent annahver dag. Spesielt da du erta meg med at jeg hadde fått mensen, selv om jeg ikke hadde fått det, eller da du leste dagboka mi (!!!!!). Da fikk du smake blyantspissen i RYGGEN, tenker jeg!! Hormonvrak.

Da du var sju år kalte du meg “h***”, uten å vite hva det betydde. Kjeft av mamma. Hahaaaa. Dust.

Senere i livet begynte du å danse, rappe og henge med diverse… folk. Waste of life, tenkte jeg, og tok stor motstand fra det du dreiv med. Allikevel fortalte du meg ting, som mamma og pappa ikke fikk vite. Hemmeligheter, som alltid vil bli det. Secret society, bro. Hahah! Gjort mye sykt, du.

Så ble du ordentlig igjen da. Folkehøyskole, dame, Australia, bachelor i sjukepleie. DUST! Gjorde alt jeg egentlig ville. Snart tjener du mer enn meg også. Dust ass!

En likanes kar. Alle liker deg, solstråla, mister positiv. Du kommer til å oppleve så sykt mye kult i livet, fordi du er så hyggelig, populær og så førrbannja glad. Strake motsetningen av meg. Haha. Neida. Joda.

Vi ler av de samme tingene….

HAHAHAHAHHAHAHAHAHHHHHAAAAAAAAHAAAAAHAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!

Om hundre år, når disse folka våre ligger seks fot under, skal vi le til tårene triller av hvor rare og sære de er…var. Vår felles arv. Gleder meg til du blir gammal og rynkete, nesten som da du ble født. Da kan vi le da. Av rynker, leddgikt og hemoroider. Du er vel spesialist i det allerede.

Sneak peak inn i alderdommen:

Anyways… Da skal jeg kalle deg lille dustemann, selv om du sikkert har fem barn og ørten barnebarn. Vil alltid være lille mandusmann vettu.

I dag er du tjuefem, og har nesten lov til å kjøpe deg noe på polet. Herregud, tida flyr. Ikke lenge sida du var en liten klon av meg på din første skoledag. Like gensere, like ransler etc. Mordi!

GRATULERER MED DAGEN, MAGNUS MÆGGIMÆN!
4. november

(dust)

Husk å gratulere dusten med dagen, da, dere!! -<:-)))))8-<

Takk for dere er der, selv når dere ikke er her. Takk for at dere lytter, selv når dere kun leser. Takk for at dere øser på med gode råd, til tross for dårlig råd. Takk for at dere tar dere tid, selv når tiden er det siste dere har. Takk for at dere ser meg, selv om det er gjennom et bilde på 22 pixler. Takk for at dere igjen og igjen vil henge med meg, selv om jeg spiller hangman med tiden til dere skal dra deres vei. Takk for at dere lyser opp veien i mørket, selv når det er dere mørket følger etter. Takk for at dere aldri går lei… av meg.

FREAKS!!! <3

Om jeg var en bok, hadde du vært min bokstøtte. Om jeg var en dråpe vann, hadde du vært koppen som reddet meg fra å havne alene og forskremt i stinkende kloakkganger. Om jeg var en solstråle, ville du slikket meg (lol!), bare for at jeg ikke skulle være en ubetydelig stråle i det store intet. Om jeg var en sang, hadde du vært stemmen som bar meg. Om jeg var en sjiraff, hadde du vært en av flekkene på ryggen min, siden du allerede har merket meg for livet. Om jeg var en blogg, ville du vært bokstavene, ordene, setningene, innholdet og bildene, siden du gir livet mening.

Speilvendt sjiraff. Redigert av Kåresmoothie.

_______________________________________________________________

Wordplay kommer snart. Takk for at dere er dråpene i ordregnet!

Reis deg opp, selv om beina er tunge. Ingen har tid til å tilby deg en hjelpende lanke. Plastre dine sår, selv om de aldri vil gro. Ingen kan lappe sammen sønderrevne hjertebiter. Kjemp, selv om målet er en jordomseiling unna. Ingen har evne til å bære deg gjennom det. Hev hodet, selv om nakken er stiv. Ingen vil bøye seg for å se etter om blikket ditt vakler. Smil, selv om det er påklistra og tårene kjemper for frihet. Ingen vil se noen med munnviker i retning sør.

Reis deg. Plastre dine sår. Kjemp. Hev hodet. Smil.

Den eneste som noen gang vil være der for deg, er deg selv. Du er alt du har, selv om du henger i en tynnsliten tråd. Alle har nok med sin egen lille navle til å kunne sikre deg fra å rakne.

(c) Foto: Åsgeirsmoothie

Jeg håper jeg ville klart meg, selv om jeg mistet hukommelsen eller ble gammel og senil.
Jeg håper jeg ville klart meg, selv om jeg ikke lenger var meg selv, og var syk og bitter attpåtil.

Jeg håper jeg ville greid meg, selv om jeg var blant de uheldige som mister håret og får beinmargen full av kreft.
Jeg håper jeg ville greid meg fint, selv om jeg ble voldtatt med nesa ned i grusen eller fikk huden full av kjeft.

Jeg håper jeg ville hatt det greit, selv om jeg gikk opp tjue kilo eller måtte amputere et bein.
Jeg håper jeg ville hatt det bra, selv om jeg hadde gjeld opp til øra, var lutfattig og ganske så riktig klein.

Jeg håper jeg ville blitt elsket, selv om jeg vanket i feil miljø eller ble ufrivillig kriminell.
Jeg håper jeg ville blitt elsket, selv om jeg mistet all selvverd og styrke, og ikke lenger elsket meg selv.

Jeg håper jeg ville klart å reise meg, selv om mine nærmeste tok sakene sine og forsvant.
Jeg håper jeg ville klart å reise meg igjen, selv om jeg ble lempet av på en sliten forstauskant.

Teksten er inspirert av Alanis Morisettes fantastiske låt That I would be good (spotify).

Sitter og venter på en lyd fra deg. Din mening betyr så utrolig mye. Du har alltid noen gode ord, kloke råd eller morsomme historier å fortelle. Du er en hverdagshelt, men det er det kanskje ikke så mange som ser. Jeg ser det, klart og tydelig. Hvordan du dribler ballen i mål hver eneste dag, er for meg en stor gåte. I tillegg til alle dine daglige plikter, klarer du på imponerende vis å vise omtanke for mennesker i en annen verden der ute. De. Oss. Meg.

Hver eneste dag gjør du noe fint for noen andre enn deg selv.

Du er en hverdagshelt. Takk for at du leser!

Verdensmester i jogging posering! (I can be your hero, baby…)

Jeg har en tarantella i brystet.

Den har spisse albuer og stikkende bitt. Dens lodne kropp absorberer mine impulser og oksygenet jeg trenger for å puste. Med åtte krampeaktige legger, klorer den seg fast og gyver løs på hjertet mitt. En intens, ubehagelig smerte brer seg fra øverst i strupen til nederst i magen. Jeg kjenner pulsen i halsen, og magen knyter seg til en uløselig floke. Jeg prøver å puste. Eller meditere.

Inn fire, hold to, ut seks, hold to.
Inn fire, hold to, ut seks, hold to. Pulsen senker seg et hakk, men tarantellaens grep løsner ikke.

Jeg er en tennisball, som suser gjennom lufta mot racketens dødelige slag.

Drøbak 10.07.10.

Svaberget koser varmt mot huden. Den friske vinden gjør solas hete til et blafrende ullteppe. Brennmanetene har inntatt bukta, de er rekordmange i år. Allikevel ligger vi på våte hånkler med saltvann i håret. Jeg har tatt bilder under vannets overflate med mitt vanntett kamera. Blåskjell. Tang. Tare (hva er forskjellen?). Føtter. Tatoveringen. Odas pupper.

Venner.

Oda, dette åpne, ærlige, kloke mennesket, som er så fantastisk søt når hun ler, ligger langstrakt på magen, fordypet i en bok. Hun har dansekropp, og får sjarmerende bølger i håret når hun tar ut flettene.

Hilde, den omsorgsfulle og smarte skjønnheten ligger på rygg med Anna Gavaldas bok i været. Hennes perfekte hud og blendende smil gjør henne alltid like fotogen på bilder. Ja, bortsett fra når hun lager hemmagrimaser.

Kristin, hele gjengens sjarmtroll og (ufrivillige) klovn, sitter majestetisk over meg med Sjiraffens tårer i fanget. Hennes søte ansikt er konsentrert i bokas historie. Hun har shortsskille på låret, som viser hvor solbrun og gyllen hun blir om sommeren. Den fineste jenta, som er redd for både frosker og heiser, og som ironisk nok er min livbøye i hverdagens dragsug. Poetisk.

På hytta sitter Åse med en vond fot, etter en rockeringulykke på Roskilde. Jeg tenker hun nyter utsikten fra godstolen på verandaen, hvor danskebåten og luksusskip passerer ute i Drøbakssundet.

Selv sitter jeg med notatboka mi og skriver ned øyeblikkets tanker. Jeg er varm og glad, og tenker at jeg skal dele både tanker og bilder med Speilvendts fantastiske lesere.

Dette er nå. Dagen kommer ikke tilbake. Timene blåser forbi med vinden som følgesvenn. Bare minnene vil være igjen, gjennom bilder, tanker og dagboknotater. Tiden kan fanges i dette øyeblikket. Ikke med hånden, men med hjertet.

Pupper under vann

Tatovering under vann

Mor Åse den skadde, Kristin den sjarmerende, Oda den genuine og Hilde den vakre.

Utsikt

Jeg har prøvd å skrive noe vettugt i hele dag, men ordene former seg ikke slik jeg vil. Akkurat slik er det med deg også. Det er så mye jeg vil si, men ordene stokker seg når du nærmer deg. Alt du sier og gjør er så bra, at jeg føler meg liten og dum i forhold. Måten du tenker på er så lik min, men du ser det ikke, og jeg forteller deg det heller ikke. Jeg er redd jeg skal si noe feil, når du er i min nærhet. Derfor holder jeg heller kjeft.

Jeg drømte om deg i går, og det er første gang på evigheter at jeg har våkna opp av et bankende hjerte. Du gjør noe med meg. Mange av tekstene jeg skriver, baseres på noe jeg har drømt. Gjennom drømmene bearbeides inntrykk av personer, hendelser, tanker og følelser. Gjennom den drømmen gikk det virkelig opp for meg hva jeg egentlig tenker om deg. Og nok en gang må jeg skrive om det. Nok en gang baserer jeg en tekst på noe du har sagt. Du inspirerer meg.

Jeg vet du mener det motsatte, men vi er så like, du og jeg. I mine øyne er vi skremmende like. Tankesett, holdninger, væremåte. Jeg er redd, skjønner du, men jeg tør ikke si hva jeg er redd for. Jeg tør i det hele tatt ikke å si så mye til deg, i frykt for at du skal være uenig. Du er så klok.

Jeg skjønner ingenting.

Faen, det blir vanskelig å se deg i øya nå.