Jeg føler jeg har vært tom for ord i det siste, og bloggen har blitt litt svadapreget, men plutselig kom det til meg. Jeg må skrive om det å erkjenne sitt eget nederlag. Om å innse sine egne begrensninger, frustrasjoner og tap. Jeg tror de fleste vil kjenne seg igjen.
Jeg vil begynne å snakke ut i fra mitt eget ståsted, så dere får høre hvordan det ligger an. Januar måned var ikke særlig snill med meg. Eller, jeg var kanskje ikke så snill med meg selv. Jeg sov dårlig omtrent hver eneste natt, noe som førte til at jeg var uopplagt og tiltaksløs på jobb. Hver kveld lå jeg i senga mi og grublet og tenkte på alt mellom himmel og jord, og når jeg endelig sovnet hadde jeg mareritt, som etterlot en ekkel følelse i kroppen gjennom resten av dagen. I tillegg var det mye å gjøre på jobb, mye stress og støy (jeg tilbringer dagene sammen med en flokk 3- og 4-åringer). Selv om situasjonen på jobb sikkert ikke var noe å stresse over, følte jeg frustrasjonen gripe tak i skuldrene, i magen og i hodet. Jeg hadde null energi og ingen ekstra batterier på lager. Jeg pressa meg selv, for å unngå at jobbsituasjonen skulle bli enda verre ved at jeg ble hjemme. Jeg nektet vel egentlig å innse at jeg ikke klarte å yte maksimalt.
Lederen min derimot merket at jeg ikke hadde det bra. Hun rådet meg til å ta noen dager fri, og sammen ble vi etter en lang stund enige om at det var for det beste. Etterpå var jeg nedfor fordi jeg ikke greide meg bra nok i jobben, men også letta over at jeg endelig kunne tenke og gruble til jeg hadde tenkt og grubla ferdig, uten å måtte ha det hengende over meg at jeg snart skulle opp og stå. Jeg har aldri vært den som depper over lengre tid, men nå fikk jeg litt av smaken på hvordan det må være å ha en psykisk diagnose. Det smakte ikke godt.
La meg ta et annet eksempel på erkjenning av nederlag. Et bedre eksempel. Jeg har ei god venninne som lider av en medfødt muskelsykdom, som gjør at hun ikke kan gå. Hun ser ut som alle andre, oppfører seg som alle andre og er på alle måter “normal”, om man kan si det på den måten. Den eneste avvikende forskjellen er at hun sitter i rullestol. Hun har hele tiden studert og arbeidet hardt, slik som de fleste andre, og har aldri fått noen spesiell særbehandling pga. funksjonshemningen. For ikke så lenge siden fortalte hun meg at hun ville søke om å bli 50% uføretrygda, fordi hun ikke makter å jobbe 100%. Hun hadde prøvd å jobbe fulltid en sommer, og aldri hadde hun vært så sliten som da. Alt hun gjorde var å sove etter jobb, og følte hun ikke hadde noe liv utenom jobben. Venninna mi er avhengig av å trene for å opprettholde de få musklene hun har, og hvis hun skulle hatt en fulltidsjobb, hadde hun ikke hatt krefter til overs til å utføre en treningsøkt. Hun sier det er utrolig kjipt å innse at hun ikke kan klare seg så godt som hun gjerne vil, men at det er nødvendig for helsa sin skyld. Jeg synes hun er modig. Ikke nok med at hun har levd med et “tap” hele sitt liv, men hun innrømmer sine egne begrensninger og takler sine egne nederlag og skuffelser med hodet hevet.
Det er lett å glemme at det kan være vanskelig å fortelle verden at man “ikke duger, ikke er bra nok, ikke klarer å gjennomføre”. Jeg tror veldig mange har et forvridd syn på hvordan det er å være f.eks. uføretrygda. Jenny Skavlan kom jo med årets sitat for en liten stund siden;
Nå skal jeg ikke bagatellisere problemene deres, men hjelper det å sitte hjemme og stirre i veggen? Jeg tror ikke du blir noe friskere av det. Jeg er ikke en som låser meg inne og er deppet, selv om det har vært mye til tider. Jeg har for eksempel røket ut av «Skal vi danse»
Jeg tror dette er en utbredt holdning blant det norske folk. De uføretrygdede. Sofasliterne. De som snylter på skatten. Jeg har vanskelig for å tro at det finnes mange som ønsker å sitte hjemme dag etter dag. Det er ikke kult, tøft, fint eller bra å ikke klare å forsørge seg selv, å ikke klare å utføre jobben sin på en ordentlig måte eller å få status som “ufør”. Hør på ordet. Ufør. Arbeidsudyktig. Invalid. Jeg er kanskje litt som Jenny Skavlan når det gjelder psyken (-”depresjoner” går fort over), men jeg bagatelliserer ikke sykdommer, slik hun åpenbart gjør. Noen ganger hjelper det faktisk å sitte hjemme og stirre i veggen! Å komme seg vekk en stund, å bare være.
Å erkjenne et nederlag er som å få lufta sugd ut av en. Man blir tom innvendig, og føler seg håpløs, udugelig og maktesløs. Kanskje sliter man med dårlig samvittighet ovenfor jobben, samfunnet eller familien sin. Jeg har støtt på mange bloggere som sliter med litt av hvert av problemer, som gjør dem ufør i hverdagen. Les gjerne bloggene til Lise, Liljen eller Thea, som alle tre skriver fantastiske tekster om psykiske lidelser. I tillegg vil jeg nevne Tones gjesteinnlegg “Gi meg en gips!” på phoebe.ipublish.no, hvor hun skriver om sin vonde hverdag.
Å innse egne begrensninger, kan være både vanskelig og vondt, men også helt nødvendig for å finne den riktige veien videre. Det finnes alltid en løsning der ute. Tunge tider kan komme når som helst, helt uventet. Det kan skje den beste. Jeg vil avslutte med de fineste ordene fra verdens fineste person:
Tap er ikke når du faller, men når du nekter å reise deg igjen!
Utrolig fint skrevet Ida. Jeg tenker så utrolig mye på dette her selv, særlig nå som jeg har vært hjemme i tre uker selv. Uansett hva folk sier sitter man igjen med en følelse av nederlag og dårlig samvittighet. Man føler folk ser ned på man, siden man er syk. Siden man ikke “orker”. Det er så utrolig dumt at folk ikke kan og vil ha forståelse for andres situasjon. Jenny Skavland representerer jo ikke akkurat et godt eksempel. Uff. Tragisk.
Håper du føler deg bedre i februar, vennen <3
Tårene triller .. For et bra innlegg, Ida! Vet ikke hva jeg skal si, ble målløs..
Takk for link <3
Håper februar blir en bedre måned for deg <3
Hærregud som jeg kjenner meg igjen i alt dette. Jeg jobber også med en flokk unger fra 1-5,og jeg trodde virkleig at dette ikke skulle bli noe problem for meg. Men depresjonen hadde overtaket mer enn jeg trodde.Jeg begynte å jobbe der i september,og alt i oktober fikk jeg en sykemelding,noe både avd.lederen min faktisk anbefalte meg å gjøre når jeg fortalte situasjonen min( spiseforstyrrelse + bipolar med depresjon som hovedproblem som hoved-del)Jeg gikk til lege og fikk ordnet med sykemelding. Han spurte om han skulle skrive ut for hele mnd (dette var første uka i oktober),men jeg sa at jeg kun tenkte på en uke,for jeg ville ikke utsette de på jobben min at jeg var lengre borte (selv om jeg hadde trengt det) fordi jeg fikk dårlig samvittighet overfor dem…
Jeg kjenner ei som også sitter i rullestol,hun har celebral parase,i høst begynte hun på førskole tudanning og kjører på for fullt,selv med sine begrensninger…Noen mennesker lar ikke sine handikapp komme i veien for seg uansett situasjon…Tøffe og sterke mennesker.
Flott innlegg!!
klem
tudanning faktisk, hahaha. Ble så ivrig med skrivingen her nå,så ordene stokket seg litt…
Høres ut som du har gjort som så mange andre før deg; gått på en liten smell. Det er fort gjort, når ting baller litt på seg. Du får ikke samlet deg på fritiden, og bruker den ekstra energien på å holde deg oppe på jobben, men så viser deg seg at den ekstra energien du trodde du hadde, faktisk ikke er der. For du er ikke noe supermenneske du heller. Og når man ikke får ladet batteriene på fritiden, samtidig som man suges enda tommere på jobb, så sier det stopp før eller senere.
Har det først skjedd, så hjelper ikke noe annet enn å ta seg fri og ta seg god tid til å lade opp igjen. Men det er et par ting du må huske på.
1. IKKE tenk jobb. Jobben klarer seg fint uten deg, ingen er uunnværlige på jobben. (litt trist, men fortsatt sant).
2. IKKE sitt hjemme og stirr i veggen. Da blir du bare sittende og tenke og føle deg ensom, alene og utilstrekkelig. Ikke bra.
3. IKKE snu døgnet totalt. Det er ikke bra for kropp og sinn, og det blir et par tunge dager på jobb når du er tilbake igjen!
Så hva kan du gjøre? Tiltakslysten er lik null, humøret er lik null, selvfølelsen er lik null. Alle andre jobber, “det er ikke noe å finne på.”
Først starter du med å være god med deg selv. “Trinekos” kaller jeg det, og innebærer ting som å ta fotbad, ansiktsmaske, eksperimentell sminking, hårkur, fuktighetskremer av alle slag, et glass vin (ETT glass) og feel-good-filmer eller mine favorittserier på TV. Kanskje litt klimpring på gitar.. Eller rett og slett å ligge på sofaen og høre på musikk. Du som har badekar burde kunne kose deg masse! :) Smink og pynt deg litt, så føler du deg fresh og fin. Det hjelper litt på humøret.
Neste skritt er å komme seg ut! Ut i skogen, opp i trærne! Gå en tur, eller aller best: jogg deg en tur! Det hjelper mot innvendig rastløshet, pluss at når du kommer inn igjen, så vet du at du har vært flink og trent! En gåtur er også trening! :)
Føler du deg litt bedre når det er rent og ryddig rundt deg? Det gjør nok de fleste, men GUD SÅ KJEDELIG! Sett på musikk og dans og syng deg gjennom ryddinga. Jeg elsker å lese bøker, men har sjelden tid til å sette meg ned med en god bok. Lydbok er tingen! Du får litterær input, tankene svever over til andre ting, samtidig som du kan gjøre “fornuftige” ting som å rydde, slappe av på sofaen eller gå en tur. (Er litt usikker på om lydbøker utgjør den beste “treningsmusikken”, men er boka skummel nok, så løper du kanskje litt fortere? Har ikke prøvd selv, men vil gjerne høre om andres erfaringer på dette punktet).
Og ikke minst, så hjelper det å snakke om det. Få all drit ut av systemet en gang for alle. Gode venninner (og vin) er perfekt for dette. :)
Dette, pluss mange andre småting, er det som får deg opp igjen på normalt nivå. Eller, det fungerer i allefall for meg. :) Trikset er å finne hva som fungerer for DEG. Gjør ting du vet du blir glad av. Gjør MYE av det, og tenk på deg selv. Så kommer energien og gleden etterhvert tilbake.
Det verste du kan gjøre er ingenting. Vil du være på bunn og ha det kjipt hele tiden? Hvis svaret er ja, så se bort i fra alt jeg har skrevet over. Er svaret nei, så er det på tide å ta litt tak og jobbe seg opp igjen. Det er tøft, men det er den eneste utveien. Innimellom kan det ta lang tid, og du vil oppleve nedturer igjen. Trøst deg med at for hver nedtur du opplever, så jobber du deg “høyere” opp igjen, slik at neste nedtur ikke fører deg helt ned i kjelleren igjen.
TA LITT VARE PÅ DEG SELV. Vær god mot deg selv.
Det finnes uansett mange grader av smeller og nedturer. Noen ganger skal det mye til, andre ganger skal det lite til. Det noen ser på som bagateller, kan andre oppleve som et enormt problem. Årsaken spiller ingen rolle, følelsen nedturen gir er den samme for alle. Du må bare ikke bli liggende nede. Da har du tapt.
Det finnes noe positivt med det meste. Har du først gått på en smell, får du mer forståelse for andre som har gjort det samme, du innser at du også har grenser for hva du makter. Du får litt mer livsvisdom. Neste gang du kjenner det begynner å bli litt mye, så vet du at det er på tide å roe litt ned. Og kanskje du har noen velvalgte ord å bidra med når noen du kjenner har en vanskelig periode. Og ikke minst; etter timer med pleie av hud og hår, så ser du rett og slett SMASHING ut. ;)
PS. Når du kjenner at det begynner å bli deilig å ha fri, DA er det på tide å komme seg på jobb igjen. ;)
Ida! For et fantastisk innlegg å lese!! Altså, det er selvfølgelig vondt å lese, men selve innlegget var fantastisk bra skrevet. Og ikke minst, at det kommer fra en “normal” person, en person som ikke har psykisk diagnose, men som også har gått på en smell, noe ALLE kan gjøre. Man trenger ikke være psykisk syk og “mentalpasient” for å kjenne på depresjonens klør. Alle burde lese dette. Jeg ble rørt av innlegget ditt, og jeg beit meg merke i setningen:
“Å innse egne begrensninger, kan være både vanskelig og vondt, men også helt nødvendig for å finne den riktige veien videre”
Veldig godt sagt, Ida! Jeg er stolt av deg! Og håper hverdagen blir snill med deg igjen. Du gjorde nok lurt å ta en time-out.
Og tusen takk for link og fine ord *gråte*
Så vanvittig bra skrevet, Ida! Dette innlegget håper jeg det er mange som leser, slik at kanskje noen flere kan forstå.. Det er dessverre veldig mange Jenny Skavlan’er der ute. Snakk om å uttale seg om ting man ikke har peiling på! Den situasjonen jeg er i nå er ikke akkurat det jeg drømte om da jeg var liten..
Utrolig godt skrevet, jeg ble så sinnssykt provosert av det Jenny Skavlan sa. Jeg måtte sykmelde meg i 3 uker tidligere i høst. Det føltes helt fremmed, faktisk hadde jeg ikke tenkt tanken selv en gang, men fikk streng beskjed av legen min om å gjøre det, ettersom jeg rett og slett var utslitt. Det finnes tusen millioner grunner til at man må sykmelde seg, enten for kortere eller lengre tid. Som regel er det et alternativ til noe langt verre, for eksempel total utbrenthet.
“Hver kveld lå jeg i senga mi og grublet og tenkte på alt mellom himmel og jord, og når jeg endelig sovnet hadde jeg mareritt, som etterlot en ekkel følelse i kroppen gjennom resten av dagen.”
Sånn har jeg det om dagen, og jeg veit godt hvor det fører henn om jeg ikke gjør noe med det. Been there, done that…
Tone sitt gjesteinnlegg hos Tonje var veldig bra ja, satte stor pris på det.
…og Lise sitt “Tap er ikke når du faller, men når du nekter å reise deg igjen!” har vel igrunn blitt mitt motto ^^,
Heldigvis så er det sånn at når man er på bånn så kan det bare gå oppover. Gleder meg til det.
Take care.
Kjempebra innlegg frøken strøken! :)
Bra innlegg, håper februar er snill med deg.
Er det noe du spiser som gjør at du blir så trett og deprimert? Før jeg kuttet ut all hvetemel og melkprodukter skjønte jeg ikke begrepet “føle seg bra” eller “overskudd med energi”. Jeg trodde det var normalt å ha vondt i magen tre ganger i løpet av dagen, spy 1-2 ganger i løpet av uken for at kroppen skulle “rense systemet”. Men neida, det er jo egentlig ikke normal. Nå har jeg lært andre trinn slik at jeg har fått en lengre dans på roser.
Nå skal jeg ikke plapre om matvaner når du garantert ikke har slike problemer. Et menneske er slik at dens følelser går opp og ned – noen ganger laangt opp, og dessverre, noen ganger laangt ned. Men du vet at dette går over en dag? Det gjør det, og jeg gleder meg til den dagen, fordi da skal du poste et innlegg og fortelle alt du er takknemlig over og alt som gjør at humøret ditt er slik som det er (på topp!)
Stå på Ida, du er den mest innholdsrike bloggen, med masse kunnskap om livet. <3
PS!
Sv; Selvfølgelig har jeg det bra! Bare litt over alle hauger nå for tiden. Så søt kommentar jeg fikk fra deg, du er virkelig skjønn! Klem!
Hahah den er så emo ja :( Men det er fordi jeg er så emo fortiden. Ting går ikke like bra som det gjorde i forrige uke, nå er jeg lei me. DOH.. send meg en happy-spilleliste så jeg kan være litt glad da!
Dette var flott å lese Ida, altså ikke at du har det tøft og er sliten, men det er så sant man skal kjenne sine begrensninger, men likevel ikke slutte å kjempe! Trener du noe Ida? Trening gir ofte overskudd i lengden, selvom det er slitsomt i begynnelsen.. Og har du sjekket vitaminene i kroppen din? Jeg har til tider vært supersliten, kunnet sovet i flere døgn og ikke gjort en dritt på en uke (nesten), og dermed også blitt deppa, jeg har aldri orket å gå til legen når disse periodene oppstår men jeg er sikker på at det kommer av noe jeg mangler, stoffskifte, mineraler, vitaminer ett eller annet slik…
Jeg er ikke helt enig i det du sier om Jenny – at hun bagatelliserer, jeg tror nok hun bare prøvde å formidle hva som hjelper for henne når hun er DEPPA (som i litt lei seg, ikke depresiv)…
Håper du blir iform igjen snart! :o)
Angående det Lise sier, flott ordtak! Jeg har ett til:
DET ER IKKE FALLET SOM ER VIKTIG, DET ER HVEM SOM TAR IMOT DEG OG OM DU LANDER RIKTIG!
Åhh, dette var utrolig sterkt! Jeg sitter her med tårer i øynene etter å ha lest ditt og tone sitt innlegg..
Jeg tør innrømme at jeg synes depresjon og andre psykiske problemer som feks angst er vanskelige, nærmest umulig å forstå! Men det er vel sikkert umulig før man plutselig sitter der selv en dag, det kan jo skje alle! Men ikke misforstå meg, selv om jeg ikke “forstår” 100% hvordan det går ann å ha det sånn, så bagatelliserer jeg det absolutt ikke.
Håper du får tilbake energien etterhvert og at februar blir en god måned!
VELDIG bra skrevet! Og så modig du er som skriver om det :) Alle “møter veggen” innimellom, en må bare prøve så godt en kan og reise seg igjen som du skriver. Oftest har dette med overarbeiding å gjøre, kroppen blir sliten og du blir sliten, da trenger man en pause! :)
Fy faen, så bra innlegg, Ida! Jeg glemte helt å sette deg på lista over blogger som fortjener mer oppmerksomhet. For meg er det liksom en selvfølge at du får oppmerksomhet for denne bloggen. Du skriver så bra, og så viktig. Jeg blir så motivert av å lese, og det er det SVÆRT FÅ som klarer!
Tidskontroll: ja og det er stor forskjell mellom de to tingene. Men jeg tar det som å bagatellisere. Jeg er ufør og har en diagnose.
Men jeg føler ikke noe nederlag. Heller tvert imot. Glad jeg er “anneledes”, tid å bare tenke seg gjennom livet uten stresse seg opp for å slite seg gjennom en hverdag man ikke orker mtp jobb f.eks.
Det er faktisk ikke bare å reise seg. Det blir like dumt å be en lam person ta seg seg sammen og stå det.
jeg har stadig oppigjennom mine år hært det. “ta deg sammen” blabla…
Jeg mener at de som tror det bare er å ta seg sammen, ALDRI har opplevd skikkelig depresjon/ psykiks probl.
BTW:
fin blogg du har og fine linker til flotte mennesker.
Beklager mye skriveleifer :/
Flott tekst! Håper du får ladet batteriene igjen nå av noen dager med fred og ro. Jeg tror mange har det sånn iblant, at en rett og slett bare blir utslitt. Samfunnet har høye forventninger til oss.
Anytime, suger! Jeg er bare ærlig. =)
Nei, jeg blir også rørt av slikt. <3 Mammaer <3.
Nydelig innlegg..! Og erkjenne sitt nederlag kan være viktig det også..
Så bra skrevet ! <3
Det sitatet fikk meg til å gråte, for herre gud det er jo så sant!
jeg syns du er tøff og, som faktisk erkjenner at noen ganger sier det stop.
dette var et så åpent og ærlig innlegg, og som du sier så er det viktig å ikke skyve det vekk dersom man føler at man når den grensen for hva man kan takle og klare å bære med seg.
jeg håper at det står bedre til med deg nå, du sa jo at du pleier å kunne plukke deg selv opp relativt fort, så da håper jeg at denne gangen ikke var et unntak
og du har rett med d å forsvinne litt hjelper, f.eks ved å stirre i veggen.
jeg blir faktisk lettet av å se at stadig flere bloggere nå velger å diskutere slike tema som depresjon, selvskading, utbrenthet osv.. bloggverden gjør slike tema mye mindre tabu og det trenger verden.. vi trenger å vite at det er lov å ikke ha det bra.
stooor klem fra navnesøstra di ;)
Veldig bra skrevet!! Jeg husker jeg leste det intervjuet med Jenny Skavlan, og all min respekt for henne forsvant ut vinduet. Hun er sikkert en søt person, men snakker absolutt om noe hun ikke har peiling på!
Jeg håper du føler deg bedre nå da, eller snart i hvert fall <3
Et veldig bra tema, og utrolig godt skrevet. Jeg må bare signere de andre kommentarene her… tror kanskje man må ha vært der for å greie å se poenget her.. noe Jenny åpenbart ikke har..
Du er vannvittig god på å ordlegge deg, Ida. Og på å fange oppmerksomhet. God oppmerksomhet. Jeg ser at det er mange som beundrer deg og applauderer deg for en god tekst med et fantastisk budskap. Det skal du være stolt over. Jeg er glad for at det finnes mennesker som deg, og bloggere som deg. Du er en overlegen favoritt.