The wrong way round
Da er denne bloggen offisielt avsluttet. Buhu. Kommer ikke til å legge ut link til ny blogg her med det første. Det blir dessverre for mye for meg at familie, slektninger, sjefer, gamle skolevenner og andre bekjentskaper leser bloggen min. Freaks me out. Takk til alle som har fulgt meg! Ha det bra!
Update 11. mai: Dere som vil lese min nye blogg kan legge igjen en kommentar eller sende meg en e-post (gneldre at hotmail dått com).
Hei hei! Jeg prøver å holde meg sånn nogenlunde fresh, selv om jeg sover til tolv og som regel ikke ser folk før på kvelden. Det har gått opp for meg at jeg ikke sminker meg kun for meg selv, selv om det er det man pleier å si – sant vel, jenter? Allikevel er det utrolig hvor stor forskjell litt mascara, eyeliner og leppestift kan gjøre på dagsformen. Utrolig også hva håret i en topp kan gjøre for ansiktsfasongen. Try it!
Kremt.
Dette kommer kanskje som et lite sjokk for mange av dere, men jeg kommer til å avslutte bloggen her på speilvendt.org……… RAMASKRIK! :(( Lenge har jeg følt at jeg er lei av å blogge her. Speilvendt ble skapt i bunn og grunn for å formidle meninger om alt fra abort til sure sokker, mens nå ser jeg at interessene mine vender mot andre ting som Speilvendt liksom ikke helt kan stå for. Jeg mener, jeg er meg uansett, men jeg trenger en ny plattform for å holde blogginteressen gående.
Jeg er absolutt IKKE lei av dere lesere, dere gir meg så utrolig mye hver eneste dag. Alle de fantastiske menneskene jeg har møtt (både irl og gjennom nettets tråder) via denne bloggen, ville jeg ikke vært foruten! Det er faktisk ganske sykt at jeg har fått venner for livet (!!) ved å spre ord og bilder her og fine kommentarer på bloggene deres. Blogging er jo tidenes møteplass! Anbefales på det sterkeste til alle venneløse.
Jeg kommer snart tilbake med informasjon om mitt nye rede, håper dere vil følge meg videre!? Kommer til å spørre Internett om å flytte over alle blogloverne, så slipper dere å tenke på det.
Kosemosoverdose til alle. Pis out!
PS. I mellomtiden kan dere lese et intervju med meg i Lillehammer Magasinet! (Jeg avslutter på topp, for toppen er å komme i avisa!)
/photo priv_by g, edit by moi
Jeg bare elsker dette bildet! Froskeperspektivet, øynene, grepet om halsen, mannen bak. Kunne ønske jeg var flinkere til å redigere det enda kulere. Pusen til Mamsen og Barten må være tidenes lateste katt. Hun må løftes ut døra for å i det hele tatt få litt frisk luft. Liker ikke snø og kulde, tror jeg. Navnet er Frida. Mannen bak liker egentlig ikke katter, men han liker Frida.
Ha en strålende ælj! Brekk et bein.
fossefall i parc des buttes chamont/foto_privat
Nå som jeg bor i storbyen, sånn virkelig storby med bare asfalt, murhus og biler så langt øyet rekker, drømmer jeg meg vekk til naturen, der det er fritt, fredfullt og uendelig vakkert. Jeg er jo vokst opp på Lillehammer hvor man finner skog og mark på alle kanter, og i Oslo var det bare å sette seg på bussen i ti minutter for å komme seg i marka. Ikke så rart kanskje at mine favorittsteder her i Paris er parker. Jeg har funnet en stor, fin park med eventyrbruer og fossefall, og et par andre mindre parker, som jeg ser fram til at skal kle seg grønne og frodige.
Jeg vil komme med en anbefaling av en blogg jeg har falt fullstendig for: Jonna Jinton – Livet i Grundtjärn. Den er skrevet av en 22 år gammel svensk jente, som flyttet fra familien og Göteborg til Norrland, hvor hun bor i et gammel skolehus sammen med hunden sin. Hun skriver om dagene sine som er fylt med vedfyring, gåturer med hunden, stillheten og stjernehimmelen. Hun tar kjempefine bilder, ikke så vanskelig kanskje med den fine naturen rundt! Anbefaler dette innlegget som viser mange vakre bilder fra der hun bor, og som i seg selv forklarer hvorfor hun valgte å flytte.
Jeg stortrives i storbyen, men liker meg også innmari godt på landet. Hva med dere?
Oslo – Paris – London, kan det bli bedre? Bestemte meg plutselig for å reise til London en ukes tid, så i dag setter jeg meg på AirFrance og fyker over til Brødrene Dahle. Det nye året viser seg å være Herr Snill og skjenker meg storby på storby, jeg føler meg helt utrolig priviligert nå!
Jeg kommer nok ikke til å blogge fra London, siden Mac Mini må holde franskbeinet med selskap så lenge (sitat: “A weeeeek!?!??!”), stakkar. Men jeg har forhåndsskrevet noen innlegg, som dere kan kose dere med om dere vil.
Her har dere noen bilder fra London sommeren 2009.
Bror nr. 1 bor fast i London. Her tar vi oss en snacks og en Cola etter en lang gåtur langs Themsen.
Camden Town har så mange freaka, kule butikker. Hit skal jeg en dag!
Hjul.
Your Royal Highness, eller no sånt. Her har vi drukket mang en PIMMS!
Themsen vel.
Rosa macholimo, duh!
Spiser stygg gatemat, men koser oss fordetom.
Brødrene Dahle (nr. 2 og 3) eier hvert fall ikke skrupler når det kommer til å danse og drite seg ut. Han bak der med rødt slips sto og lo seg skakk, husker jeg. Hehe. Festing i London og festing med Dahle family er ikke annet enn gøy gøy gøy!!!
Har dere noen Londontips til meg?
PS. Dere som har mulighet: Intervju med meg i Lillehammer Magasinet i morgen.
Hei! Jeg har vært borte fra bloggen i det siste. All kreativitet forlot meg plutselig.. Her har dere hvert fall noen bilder fra en spasertur i nabolaget.
Etter et par dager med altfor mye vin og fanteri, ville vi ut og snuse på været. Vi gikk ut med Parc de Belleville som mål.
I gata der vi bor finnes det et veldig koselig boulangerie. Her kjøpte vi en kake til hver.
Det ser skrekkelig godt ut, men ofte blir det veldig søtt og mektig. (Her har’u FLAN, Kriss!)
Så spaserte vi videre, og plutselig fikk jeg øye på en velkjent figur (les og le!!).
Og så Eiffeltårnet da. Blir så himla glad hver gang jeg ser det. Symbolet på Paris vettu, hvor jeg BOR!! Kommer ikke over det.
Jeg ser rimelig sjuk ut. Og det er jeg og. Fyllesjuk. Paraplyen og kaninen måtte bare foreviges. Synes forøvrig han bør slutte å kalle meg ‘mon petit lapin’ min lille kanin, alle ser at jeg er GRAND!
Og plutselig; MAGI! Parc de Belleville og finfin utsikt.
Sliten Speilvendt… Vi gikk litt rundt, før vi satte oss ned og spiste kake. Søndagsgodteri!
Så gikk vi hjemover fordi det var kaldt. Vi bor i 20. distrikt.
Overalt er det morsomme ting på husveggene. Blir til at man går med hodet vendt oppover, og plutselig tråkker man i hundedritt. Paris er en skitten by!
Hjemme igjen lagde franskbeinet spaghetti bolognese, perfekt søndagsmiddag, før vi tente stearinlysene og så Punch-Drunk Love, som jeg så på kino da den kom ut i 2003 og jeg likte den så godt, men nå ni år senere hadde jeg glemt så og si alle scenene bortsett fra én (den hvor de ligger i senga og sier ting som “I just wanna smash your face, I wanna break your face with a hammer, you’re so pretty!” og “I wanna carve your eyes out and lick them, I wanna chew your chin it’s so sweet” etc.).
Så prøvde jeg å ta bilde av tattisen, som man likesågodt kan lage dum “kunst” av. Og så sovna beinet med et brak, mens mine bein sikkert kunne løpt femhundre mil om det var skikkelig krise.
Dette var veldig random føler jeg. Liker dere bildeinnlegg?
Noen av bildene mine jeg liker best. Forteller nesten en historie!
Drømmen om Paris
R.I.P past
Franskbeinet et moi <3
The smell of me with you in Paris
Hjerterom
Paris, France in Oslo
Did I tell you already? I love you
Ida loves you back
Where love is
Ballerina
<3
Tjena brudar! Skal i et bryllup i helgen og lurer på hvilken kjole jeg skal velge? (Alter ego Paris viser seg fram, lol)
Den svarte, klassiske?
Kanskje med en rød jakke til?
Eller den mønstrete i svart og eggehvitt?
Begge er fra H&M. Bildene er tatt med selvutløser på balkongen vår. Sola skinner, frisk bris, lovely. Jeg ønsker meg kamerastativ og selvutløserbryter (noen som vet hvor jeg kan få kjøpt det billig?).
Jeg reiser om noen timer, help me!?! Bryllupet er forresten på Lillehammer, så da er jeg ett hakk nærmere de fleste av dere for en liten stund. Sick! God ælj!
I går startet salget i Paris. Jeg var litt usikker på om jeg skulle dra i det hele tatt, siden alle mødrene i hele byen har fri på onsdager på grunn av skolefri, og jeg ikke er så glad i stress og klaustrobi. Det er forresten sikkert heelt tilfeldig at salget starter på akkurat en onsdag. Men uansett da, så kom jeg meg omsider inn til Rue de Rivoli, hvor mange av de kjente butikkene, som H&M, Zara, Pimkie o.l., befinner seg. Jeg fant fort ut at salg i Paris betyr altfor mange mennesker. Køen på H&M var umulig, både i kassa og inn i prøverommene. Pust rolig og tell til ti. Jeg endte likevel opp med en silkemyk, dristig og varm faux fur fra en fasjonabel butikk jeg ikke husker navnet på.
Jeg elsker den. Den er så myk, så myk. Kunne ønske jeg kunne moseklemme meg selv! Føler meg litt stiligere enn ellers, og det var jo planen for 2012. Jeg er så lei av å gå kledd som en sliten barnehagetante. Fra nå av skal jeg bare kjøpe dritkule plagg.
Men…
bilder jeg tok til en ny header/privat.
…gjett hva han dere vet sa om min nye materialistiske kjærlighet? At det ser ut som om jeg har skutt min egen sau og tredd den over huet…
PS. Takk for morsomme, interessante historier om legene deres. Det virker som om mange er til dels misfornøyde med legenorge, mens andre igjen er superfornøyde. Jeg tror legene vil behandle oss bedre og gi oss mer hjelp om de blir bedre kjent med oss. Ikke at vi kan be de ta en kaffe med oss…
PS2. Jeg ble veldig overrasket over at så mange likte matinnlegget! Han andre ble hvert fall veldig glad. Kanskje vi lager en egen matblogg?
Matblogging? Åh herreguuuuuuuuuuud. Dere kjenner jo meg. Men så er man jo i Paris med en matelskende mann… Samtalen mellom oss ved åttetiden i går gikk sånn her:
Jeg: Can I take some pictures while you’re cooking?
Han: Yeah, can we put it on your blog?
Jeg: *ser bare dumt på ham*
Han: Aw, come on!! It would be fun!!
Jeg: Hahaha.
Han: Can we do it, pleeeeeaaaaase?!?!? Think about your Norwegian readers, they’re probably cold and hungry and then they can have a taste of sunny life if they want to!?
Åååh, han har sånne puppy eyes som er umulig å motsi. Så ble det matblogging da. Egentlig bare fordi maten var så sinnsykt digg! Dere vet jo at jeg helst spiser knekkebrød til middag, ettersom min interesse for mat er lik null. Jeg synes matlaging er det kjedeligste og mest tidsunødvendige (hvis det er et ord) som finnes… Men denne retten er så enkel å lage at til og med jeg kan klare det.
Noen av ingrediensene, samt to glass med Pastis (om man er to på kjøkkenet), som man drikker mens man kokkelerer, på ekte fransk vis,/photo_private
PASTA + PESTO DE LA CASA (det vil altså si hjemmelaget pesto) FOR 2, tar ca. 20 min.
Ingredienser:
1 fedd hvitløk
20 gram fersk basilikum
50 gram pinjekjerner
80 gram parmesanost
Olivenolje
250 gram penne pasta
Then: Kok pasta. Kutt hvitløken i pittesmå biter. Putt hvitløken, basilikumbladene og pinjekjernene oppi en bolle. Sleng over revet parmesanost og litt olivenolje. Mos det sammen og bland det med pastaen. Legg det på tallerkenen og riv litt mer parmesan over, og kanskje litt salt og pepper. Et voila!
Illustrasjonsbilder:
Italiensk luksus i hverdagen.
Sånn, da håper vi alle at franskbeinet er fornøyd, og så sier vi takk og farvel til matblogging 4ever!!!! (Men serr, prøv det da, beste pastaen jeg har spist hvert fall.)
Er det noe jeg gjør så sjelden jeg kan, så er det å gå til legen. Jeg gidder liksom ikke å bruke tid og penger på noe som sikkert går over veldig snart. Jeg har så og si aldri store problemer, det pleier å gå i halsbetennelser og forkjølselser som leges av halsdrops, smertestillende og baljer med te. Men nå har jeg altså vært hos en fransk doktor.
Han tok i mot oss begge to tidlig en lørdags morgen. Siden jeg ikke snakker særlig fransk, og hvert fall ikke har mulighet til å beskrive magerusk og vond skulder, så var det tryggest å bli med min bedre halvdel til fastlegen hans. Så der satt vi foran en liten, rund og solbrun lege med et stort smil og kritthvitt bomullshår på hver side av den blanke skallen. Franskbeinet pleide å gå på skole med sønnen hans, så de snakket først om løst og fast, mens legen viste fram bilder av både sønn og barnebarn.
Deretter snakket vi om de forskjellige problemene våre. Legen tok seg god tid til å spørre, lytte og grave fram riktig diagnose. Han undersøkte oss en etter en. Ingen hastverk, selv om flere pasienter ventet. Til slutt skrev han opp en lang reseptliste til hver av oss, før han tok seg betalt. Jeg hadde fått låne helsekortet til franskbeinets bestemor, så jeg betalte null komma niks!
På apoteket fikk vi medisinene våre, en hel pose hver, og nok en gang, siden jeg hadde helsekortet til a bæssmor, betalte jeg kun rundt 3-4 Euro, egentlig 17. Beinet hadde medisiner for 70 Euro, men betalte rundt 20. Før pleide alle medisiner å være gratis, men siden helsesektoren sitter i gjeld opp til øra, tar de seg nå betalt for en del saker, som for eksempel Ibux. Dette er noe mange franskmenn ikke er særlig fornøyd med…
Så.. med det magiske helsekortet, betalte jeg circa 30 kroner for en halvtimes legebesøk og fire esker styrkedrikk, noe som sikkert ville kommet opp i 500 norske, hvert fall! I tillegg fikk vi kjempegod service hos legen. Følte at han virkelig hørte på oss og tok seg tid til å finne ut hvor problemene lå.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg føler at norske fastleger ikke har tid til noe som helst, at det er om å gjøre å behandle så mange som mulig på en dag. Jeg har blant annet vært hos tre forskjellige leger opp gjennom årene i Oslo, for å få fjernet en føflekk, men til og med hos hudlegen gadd de ikke fjerne den… “Nei, du får så stygge arr” var svaret der. Men den franske legen, derimot, la merke til den under undersøkelsen og mente den burde fjernes -uten at jeg hadde bedt om hans mening en gang!
Så nå lurer jeg litt… Hva slags erfaringer har dere med norske leger? Føler dere dere ivaretatt?
Nylig oppdaget jeg denne bloggen med de vakreste bildene jeg har sett. Miss Pandora tar, etter min syn, moteblogging til et helt nytt nivå. Stilen hennes er inspirert fra 50- og 60-tallet, og man ser på bildene at klær og location er nøye planlagt. Hun er interessert i kunst og historie og lar seg inspirere av gamle malerier og fotografier. Jeg anbefaler dere å klikke dere inn på innlegget hennes 2011: A year in pictures, hvor man får en gjennomgang av de fineste bildene fra fjoråret. Jeg elsker det!
Ulrikke er så grenseløst vakker at skjønnheten hennes burde spres utover alle landegrenser, så kanskje det blir fred på jord. Hun skriver min favorittblogg nå om dagen. Man blir mer og mer hekta, jo mer hun skriver, så jeg håper dere alle tar turen inn i den fortryllende verdenen kalt Ask For Answers!
Le Happy er en moteblogg drevet av denne kule, rocka jenta fra Peru. Jeg elsker stilen og håret hennes! Det er så tøft med såkalt ombre-hår. Naturlig lysere tupper. Bildene hennes er av god kvalitet, og det er vel egentlig mest det man ser på der inne. Go nuts!
Jeg er helfrelst på hjartesmil og himmelsk forelska i Mariell. Ikke bare har hun det søteste smilet og den skjønneste ansiktsformen du kan tenke deg (jeg eeeeelsker kløft i haka på jenter!!), men hun tar bilder til å falle fra himmelen av og skriver så fint og trist på en gang at man ikke vet om man skal le eller grine. Mariell var også i Paris i februar-april 2011 (se i arkivet hennes) og laget et helt magasin om opplevelsen! Åååh, min helt!
Finnes det noen andre redheads der ute? Bring it!
Bildene er linket.
Jeg fant noen spørsmål, som jeg bare frankiserte litt (nytt ord der). Ha en god søndag alle sammen!
Hvordan har du råd til å bo i Paris?
Jeg sparte opp penger før jeg dro. Selv om prisene er omtrent på nivå som i Norge, er det er billigere å være to. Jeg har dessuten mindre husleie her enn i Oslo. Og vinen koster jo 15 kroner flaska… glis! Jeg har planer om å få meg en jobb etter hvert.
Hva bruker du mest penger på?
Foruten husleie og motherfåkkings studielån, går det vel i mat og drikke.
Hvordan er det å bo i Paris?
Dødsdigg! Ikke bare det å bo i en fin og kul storby, men bare det å komme seg vekk fra überkjipe Oslo er nok til at jeg storkoser meg. Jeg savner riktignok vennene mine, men jeg får stadig nye bekjentskaper her. Ellers er ting både enklere og vanskeligere her. Det er enkelt å finne en butikk som selger vin, hehheh, enkelt med metroen, enkelt å finne fram, enkelt å kose seg masse. Vanskelig å ikke vite hvor ting er, for eksempel Clas Ohlsson-typ butikk, og hvor finner man gardiner?? Vanskelig med språket og når folk ikke kan et ORD engelsk. Vanskelig å vite hva man skal gjøre hele tiden.
Når trente du sist?
Det var vel i forrige uke jeg tok på meg joggeskoene og løp heseblesende rundt i en fin park med mange mennesker i. Jogging er så kjedelig, men veldig deilig etterpå. Blir uansett ikke noe treningssenter på meg her. Money…. Jeg koser meg heller med å SE på at brannmennene i bakgården trener, jeg. Som jeg sa på twitter;
Nærmeste nabo er en brannstasjon. Brannmennene trener i bakgården min. "Excuse moi, my pants are on fire!!!"—
Ida Tweeda (@speilvendt) January 03, 2012
Hvilken musikk hører du på for tiden?
Siri Nilsen, Dead Man’s Bones, Beirut, Andrea Dahle, Jonas Alaska. Masse, masse forskjellig. På last.fm kan dere se en oversikt over hvilken musikk jeg hører mest på. Haha, jeg har alltid noen favoritter jeg hører på igjen og igjen.
Har du noen franske favorittfilmer?
The Diving Bell and the Butterfly (‘Le scaphandre et le papillon’) er den fineste franske filmen jeg har sett hittil. Dere må se den! Den handler om Jean-Dominique Bauby, redaktør i ELLE, som får slag som 43-åring og ender opp med å bli paralysert fra topp til tå, et såkalt locked-in syndrome. Han kan kun kommunisere via et blunkende øye! Åh, den er så fin! Bildene, tankene hans, de fine jentene han kommuniserer med, alt!
Hva synes du om gåseleverproduksjonen i Frankrike?
Jeg synes det er helt forkastelig! De tvangsforer altså de stakkars dyra ved å stappe et rør ned i gapet deres og sprøyter ut foret kjapt som f. Jeg har smakt gåselever for første og siste gang! For de som lurer – gåselever smaker godt nok, helt greit lissom, ikke det beste ever, osv.
Beste minne i 2012 så langt?
Det må være timene etter at klokka slo midnatt på nyttårsaften. Vi dansa, drakk masse musserende og sussa under misteltein. Alle hadde partyhatter og masker på. Guttene tok tak i han ene og løfta ham opp i været mens de sang. Så slo de på en fransk rap, som alle de franske rappa til, komisk!
Hvordan er det å være sammen med en fransk mann?
Rimelig fantastisk! Han er en kul fyr. Han liker å feste og fotografere og reise, akkurat som meg. Han vet mye. Han lager digg mat som metter en sulten frue. Han er pen og fin og flott. Han snakker fransk, engelsk, litt spansk og pittelitt norsk. Han er ikke sånn kvalmende romantisk, slik den stereotype franske mannen er. Tror det er en myte.
Nevn tre ting du vil oppleve i Paris?
Kjøre karusell – jeg vil ri på en pen, hvit hest eller en sjiraff, mens noen tar bilder av det hele. Gå på Louvre en hel dag. Sitte i gresset i en kjempestor, eventyraktig park med hvitvin i glasset og jordbær på leppene. Venter på våren…
Den sjiraffen skal jeg ri på!
Det har virkelig vært fint å vandre rundt i Paris sine julebelyste gater. Det er ikke sjelden jeg nesten har gått på tryne av fascinasjon av alle de glitrende bygningene her. Jeg går med hodet vendt oppover, ser dere. Husene her er av fransk kvalitet, noe jeg liker mæget godt. Hvem liker vel ikke franske balkonger og vakre utskjæringer? Lysene har svidd hull på hornhinnen, netthinnen og sikkert helt bak til synsnerven, blendet meg for alltid. Jeg ser ikke for alt det vakre, lekre og smekre.
Mamma: Ingenting overgår gågata på Lillehammer med julelysene og den knitrende snøen under skoen.
Eiffeltårnet, selve symbolet på Paris. Reist i 1889 av 300 sterke mannskropper, som en del av feiringen av hundreårsdagen for den franske revolusjonen. 324 meter høyt rager det over oss som en massiv skyskraper av beinhardt stål. Beundret og foreviget av 5-6 millioner skuelystne mennesker hvert år. Under den står jeg, over 120 år senere, kun 1,71 meter høy, reist opp og fram av skarve to mennesker, kalt mor og far, som en naturlig del av videreføringen av både gode og dårlige gener. Feiret én gang i året, til sammen 28 ganger. Beundret av en generasjon lesere, foreviget her og nå.
For en sammenligning!
Om dere er som meg, er dere drittlei jula nå. Den er over. Vi overlevde. 10-11 måneder til julegrismarsipanen nøffer fra butikkhyllene igjen. Godt er det! Jeg, for min del, har ikke spist en eneste julegris denne jula, men på julaften spiste vi til vi lå halvskakke og gryntende på sofaen hele gjengen.
Dere vet jo nå at franskmenn er over gjennomsnittet glad i mat, så vi hadde både kongereker i karrisaus, laks og tzatziki, foie gras (gåselever) og paté til forretter! Hovedrett var andebryst med stekte poteter og grønnsaker. Kjøttet smeltet mellom tungen og ganen – sinnsykt deilig! Som rett skal være på hvilket som helst fransk matbord; Tre forskjellige stinkende oster og grønne druer. Til slutt, hjemmelaget karamellpudding, laget av ingen ringere enn meg selv.
Pust, pes, dån.
Red velvet shoes, som jeg egentlig la ut for salg her, men som ingen ville ha før jeg dro. Da tok jeg de like godt med.
Jeg fikk bestemme pynt til treet helt selv. Aldri skjedd før. Det ble lilla kuler og sølvpakker.
Engledans fra Mamma. Vi pyntet bordene med grankvister og stearinlys. Manglet bare kongerøkelse.
Reker i ilden!
Her ligger en av vennene til Donald Duck & Co. NAM!
Jeg har også masse bilder av fine lys og dekorasjoner i gatene av Paris. Er dette noe dere er interessert i å se?
2011 var litt av et år, på godt og vondt. Det bragte meg til steder jeg ikke ante at jeg skulle se. Det førte meg inn i auraen til mennesker jeg ikke ante fantes. Det ga meg hodebry og magesmerter. Det ba meg ta vanskelige valg som skulle forandre alt.. og ingenting. Det viste meg at verden ikke er så mye større enn globusen hjemme, at kjærligheten dukker opp når du minst venter det, at livet er hva man gjør det til selv.
JANUAR
Jeg gikk masse på ski i marka, noe jeg ble bedre og bedre på jo mer jeg gikk. Jeg skrev en liten post om at jeg tenkte på Regine Stokke da jeg var oppe på Sinober. Det er ufattelig at det nå er over to år siden hun gikk bort… Jeg får fortsatt vondt når jeg går inn på bloggen hennes. Ellers skrev jeg posten Mine såkalte venner på Facebook, som var det mest leste innlegget i hele 2011.
FEBRUAR
I februar møtte jeg mange fine bloggere; Ina Mewkid (bildet), Marthe, Hannah og Trine. Jeg hadde også Lise på besøk, og tok en siste fest med Gudrun før hun ble gravid. Fantastiske jenter, setter stor pris på dere alle sammen! Mest leste innlegg denne måneden: Hvordan en blogg bør se ut.
MARS
Mars var måneden da livet skulle snu 180 grader vest og da Mars og Venus skulle passere hverandre og skape enorme omveltninger både i hjertet og på jord. – Åh, det er så mange metaforer å bruke her!! – Jeg og Karine dro på eventyr til Thailand, der værgudene brukte alle sine krefter på å riste den lille øya Koh Tao ut av alle proposjoner. Til tross for ekstremvær og noen kjipe dager, tok jeg med meg hjem en opplevelse for livet og et stykk franskebein, som nå figurerer som mannen i mitt liv. Sukk.. I mars skrev jeg ikke så mye, siden jeg var bortreist, men jeg fikk hvert fall publisert et morsomt (synes jeg, haha) innlegg om hvor kul jeg er og et gjesteinnlegg hos Siv; Me, myself & …baby!
APRIL
I april dro jeg sporenstraks til Paris for å føre armen og beinet sammen igjen. Lykkelige tider! Etterpå ble det første av mange tekster om Paris skrevet. Jeg skrev også min andre Wordplay-tekst, en tekst basert på ord og uttrykk dere lesere ga meg. Det var egentlig litt av en bragd å sette sammen den teksten, siden jeg fikk inn ørtenmillioner ord.. Det var vanskelig og det tok tid, og nå skryter jeg bare av meg selv. Les: Supercalifragilisticexpialidocious.
MAI
Begynnelsen av mai brukte jeg på å vente på alt som skulle skje, noe som rett og slett var pyton og gørr kjedelig. Fra medium mai ble det action i gården, med besøk fra Paris, min egen bursdagsfeiring (stor fest og sjiraffkake!!), stor familiefest, samt konsert med et av mine favorittband Glasvegas. Jeg blogget ikke om noe av dette, men jeg skrev blant annet et litt useriøst innlegg om Hvordan ta bilder av seg selv og en litt finere tekst om hvordan jeg møtte franskbeinet; En historie fra Paradis.
JUNI
I juni var jeg igjen i Paris, og jeg skrev om hvor uvant det var å kysse disse fremmede menneskene på kinnet. Ellers var jeg med i en musikkvideo.
JULI
Juli var både årets fineste og årets mest sorgtunge måned. Jeg nøt to uker ferie med fjellvandring i Sølenfjellene, bading og peiskos på hytta i Drøbak og ost, vin og fjellturer i De Franske Alpene. To sjokkbeskjeder kom på rappen: Min søte bloggvenninne Martine mistet gutten sin åtte måneder på vei og hele verden ble berørt av den fryktelige terroren i Oslo og på Utøya. Et virvar av tanker og følelser… Oppi det hele var jeg så heldig å få sjiraffer tilsendt fra alle kanter, noe som viser hvor fantastisk snille og engasjerte lesere dere er.
AUGUST
August var ikke en helt grei måned, noe som tok til uttrykk i bildene jeg lagde og det jeg skrev. Jeg valgte også å søke om permisjon fra min elskede arbeidsplass for å flytte til Paris (bra valg!). Bortsett fra det, ble det noen fine innlegg takket være to av de som står meg nær: Dere fikk lov til å stille franskbeinet spørsmål, som han svarte villig på (med bilder!!). I tillegg intervjuet jeg min beste venn Lise om vårt vennskap, noe som er veldig koselig lesning, hvert fall for oss to.
SEPTEMBER
I september ble det nok en tur til Paris, den siste før det store flyttelasset. Jeg begynte også på franskkurs i Oslo.
OKTOBER
Oktober gikk med til altfor mye partai med fine mennesker, kos hjemme i Osloleiligheten min og venting på at desember skulle komme… Mitt favorittinnlegg fra denne måneden: Brødrene Dahle, haha.
NOVEMBER
Mer festing, mer ventetid, pakking og til slutt utflytting! Jeg solgte mange av plaggene jeg la ut på bloggen, og ellers ga jeg bort SEKS svarte søppelsekker med klær og sko til UFF. Jeg skrev om min siste tid som enslig huleboer og hvor deilig det var å bare ha seg selv å tenke på, men nå kan jeg si at det er sabla godt å være to også!
DESEMBER
Jeg bodde i koffert ei lita uke hos min kjære Karine, før jeg dro fra Oslo for godt og hjem til Lillehammer. I Oslo møtte jeg forresten Carina og Ulrikke! Den 11. desember dro jeg ENDELIG til Paris for å bo og leve. Det ble jul i heimen med både juletre, engledans og Alf Prøysen-blad, som Mamma sendte med meg. De siste dagene av år 2011 tilbragte vi sammen med Karine og OJ, fantastisk fine venner og eks-kolleger. Og så tikket klokka midnatt og året var over.
Tusen takk til dere som følger meg måned etter måned, år etter år. Takk for 50.000 sidevisninger og i gjennomsnitt 20 kommentarer per innlegg (110 stk) i 2011. It’s been a blast!
Bisous!
Jeg har allerede tatt stor lærdom av fjorårets parisiske ferieturer og min nå nylige inntreden i den franske hovedstaden. Her er noen av mine beskuelser på la vie parisienne (psst! Det blir ikke bare pent…):
Høflighet er en plikt og trekkes fra på skatten. Bonjour, merci, de rien, au revoir og lignende er ekstremt viktig og kundeservicen og vennligheten kommer deretter.
Folk plukker ikke opp etter hundene sine! Om man ikke følger med, er sjansen stor for å plante støvletten i en diger dritt.
Høylytt kjefting på åpen gate er dagligdags. Så langt har jeg vært vitne til to slosskamper midt på lyse dagen og en hel rekke muntlige knyttnever rettet mot servicebransjen. Taxisjåførene kjefter også.
De aller fleste forstår litt engelsk, men det er lurt å spørre om de snakker engelsk først. Ofte svarer de nei. Da er det bare å druse på med engelske gloser allikevel, så får du svar på fransk. Ellers kan man jo prøve seg på fransk selv…
Undergrunnen stinker levende lik, spy og urin. Gjerne avføring også. Når været blir kaldere, kryper de stakkars uteliggerne ned i metroens mange kriker og kroker. Mange av dem tigger ved å gå fra vogn til vogn med budskap om at de er fattige, trenger en operasjon, har mista jobben etc.
Franskmenn hater belgere, tyskere og engelskmenn. Dutch jokes!
Franske flagg ser man kun på offentlige bygninger. Å ha franske flagg på egen balkong ses på som nasjonalistisk, typ nazistisk. Så jeg regner med at det ikke blir noen norske flagg her i gården. Kanskje på 17. mai? Og 14. mai, for da har jeg bursdag.
Hvitt brød er mat for overklassen, grovt brød er arbeiderbrød og for pingler. Så feil kan man ta…
Vanlig arbeidstid er fra 09-10 til 19-20. Ikke rart de trenger en drink når de kommer hjem sent på kveld. Midt på dagen har de lunsjpause på en og en halv time. Da spiser de masse god mat, og går ikke av veien for en øl eller et glass vin eller to.
Det finnes uttallige former for matbutikker her. Boulangerie (bakverk), fromagerie (ost), patisserie (kaker), supermarché (alt mellom himmel og jord), magasin de fruits et légumes (frukt og grønt), poissonerie (fisk) osv. Her finner man til og med egne butikker for fryste varer.
Man kan kjøpe en flaske god vin for 15 kroner.
På café koster kaffen mer om man setter seg ned ved et bord enn om man står ved baren.
De samles gjerne midt i uka hjemme hos hverandre og drikker og spiser til langt på kveld. Det de spiser og drikker kalles apéritif og består av mange forskjellige småretter og drikkevarer. Tapaslignende mat, bare fransk mat istedenfor spansk. Øl, vin, vodka, urteshots, gin, sherry, whiskey, you name it, they’ve got it!
Det er alltid yrende liv i gatene. Folk går på café. De handler. Røyker. Farter til og fra jobb. Travelt.
Jeg har til gode å møte en franskmann som ikke røyker.
Bonne année, godtfolk, og tusen takk for at dere fortsatt er her! Kjempekoselig å høre fra dere faste lesere igjen, ILU! Venninna mi, som har vært på besøk nå i nyttårshelga, sa at humøret du er i på nyttårsaften setter standarden for resten av året. Derfor smeller jeg til med en liten post på denne første dagen i det nye året og håper på et godt bloggår. 2012 skal definitivt bli en høydare!
Det nye året ble for min del feira med brusende champagne, stinkende ost og en leilighet full av herlige franskmenn. De ropte “bonne année” og ga hverandre de franske kyssene. Haha, jeg tvang en norsk klem på en av mine nye, franske venninner. For dem er klemming veldig intimt (wtf!?), men hun var heldigvis full og glad, så hun bare lo. Jeg skal innføre klemming i Frankrike som en hverdagslig ting. Ingenting er bedre enn en god klem! De franske kyssene kan de ha for seg selv.
Jeg så ikke en eneste rakett på himmelen, første gang i livet.
I 2012 skal jeg:
1. Innføre klemming som en hverdagslig ting i Frankrike.
2. Fortsette neglebitstoppet (siden 11. desember 2011, den dagen jeg dro til Paris).
3. Skrive mer.
4. Bli en flinkere fotograf og lære meg mange nye photoshoptriks.
5. Ha en samtale på fransk.
6. Bli lommekjent i Paris.
7. Få meg fransk bankkonto og telefonnummer.
8. Forstå mer.
9. Bli stiligere.
10. Være snill.
ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆØØØØØØØØØØØØØØØØÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅH, kål, bål, rømme, øl, søl, rølp, tære, bære, kjære, fårikål, små, tå, nøff, røff, tøff, rød, ærlig, væske, drækka på, osv.
Heeiiii! Sorry utbruddet. Jeg måtte bare få de tre elskelige siste bokstavene i alfabetet vårt ut av systemet. Jeg har savna dem, skjønner dere. Og jeg savner DERE!!! Men.. er dere her fortsatt?? Jeg har sikkert mista ørtenvis av lesere, siden jeg ikke har blogga på tre uker. Har ikke hatt mulighet, siden jeg først og fremst har vært uten Internett, og når jeg først fikk låne et nettverk av en parisianer, gikk det så treigt på franskbeinets urgamle mac, at det var mer til frustrasjon enn fornøyelse. Dessuten ser tastaturet helt forskjellig ut, så det ble bare tusenvis av skrivefeil. Men nå er jeg tilbake på min kjære mac mini og vår splitter nye 24″ dataskjerm. Clap your hands everybody!
Flere har spurt hvor det blir av meg og hvordan det går i Paris, og det er veldig hyggelig. Jeg kan vel ikke si annet enn at det er helt topp å være her. Å endelig plante føttene på fransk jord og vite at de skal lage tusenvis av usynlige fotspor rundt omkring i de parisiske gater, er litt som å ha en utadæsjælopplevelse. Lille deg sitter egentlig hjemme som vanlig, mens et av alter egoene dine tar over kroppen din og drar på eventyr. Sånn føles det.
På tre uker har jeg traska rundt med kamera(ten) om halsen, tatt hundrevis av bilder av romantiske bygninger, blinkende julelys og vakre karuseller. Jeg har vært ute på rangel, fått nye venner, møtt den franske familien (igjen), feira jul og kommet godt til rette i vår nye leilighet. Jeg har to sjiraffer, en i bokhylla og en i toppen av juletreet. Jeg har ikke tall på hvor mange baljer med vin jeg har drukket eller hvor mye hvitt brød og vellagrede ostebiter jeg har spist. Jeg forstår hva kassadamene sier når de skal ha betalt for baguetter og lait de coco, uten å se på prisen på kassaapparatet. Ikke verst bare det. Jeg sier bonjour, merci og au revoir, selv om skarre-r’ene sitter litt fast i halsen. Og nå er det snart 2012, og i kveld får vi besøk av to supre, norske venner som skal tre inn i det nye året sammen med oss.
Nå skal det bli blogging, dere! Legg igjen en kommentar, slik at jeg får oppdatert meg på alle bloggene deres. Godt nyttår!
/foto priv
